Hvorfor kaster feministenes døtre og datterdøtre klærne på internett?

[Jessica]

Dette syns jeg er en viktig og interessant debatt. Jeg har ikke fått lest hele tråden, men jeg kan i allefall si at Madam Mim og Desembermamma har en flott tankegang som jeg blir glad for å lese.

Jeg måtte dessverre "ofre" et bryst for å få leve. Det er snart 4 år siden. Dette lager en del problemer for meg når det gjelder klær. I alle butikker bugner det av overdeler og kjoler med dype utringninger. Helt håpløst for meg. Jeg kan nesten ikke ha noen utrigning for da stikker brystprotesen min opp. Jeg føler at det på en måte antyder at bryst er status når det legges så stor vekt på det i motebildet. Må innrømme at det blir litt sårt for meg.

Men det er så. Det jeg syns er trist er all denne plastikk-kirurgien. Flotte damer som legger seg under kniven for å få rettet på brystene sine, rompa, nesen, rynker osv. Jeg syns det er trist, samtidig som jeg har forståelsen av at noen må redusere bryst osv. for helsas skyld. Jeg har litt vanskelig for å tro at man får det sååå mye bedre med seg selv om man øker bryststørrelsen med to cuper.

Jeg er redd for at jeg skal bli sett på som litt "sjabby" siden jeg ikke har lagt meg under kniven for å få rekonstruert til et nytt bryst. Jeg har fått antydninger på at jeg burde gjøre det... Jeg føler at det er et valg jeg må ta selv. Når jeg tar det valget må det være noe jeg virkelig ønsker. Det er et stort inngrep og man bør være motivert.

Men dette blir jo litt spesielt da, for meg. Jeg har vært i svømmehallen her og dusjet med mitt ene bryst. Jeg gjorde det i trass for å vise for meg selv at det ikke betydde noe, men jeg sto mest mulig mot veggen når jeg dusjet og skjulte mitt manglende bryst så godt jeg kunne. Vet knapt om noen la merke til mitt manglende bryst. Jeg tenkte også at kanskje unge jenter kunne se at man kan faktisk leve med den kroppen man har Nå har jeg jobbet såpass mye som vikarlærer at jeg tør ikke å gjøre dette lenger. Er redd for at elevene skal bli mer opptatt av at jeg har ett bryst enn det jeg prøver å lære dem

Vi må alle være gode rollemodeller. Jeg ser mammaer som klager på at de er fete her og der. Snakker masse om den og den som har lagt på seg osv. Den form for prat er med på å indirekte gi antydninger om hvilke idealer vi har. Barna tar det til seg. Jeg kjenner ei mor som var fæl til å kommentere at nå var hun fet og nå var jammen venninna blitt tjukk osv. Datteren hennes begynte å slanke seg da hun var 16 år, og det uten at hun var tjukk. Det gikk ikke så bra. Datteren utviklet anoreksi. Hun er nå snart 40 år og sliter enda, men nå har hun det under kontroll. Så vi må passe oss vel for hvordan vi snakker om egen og andres kropp.

Kanskje vi heller skal framheve andres personlighet. Det er det som er viktig.