[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har desverre rasjonalisert bort troen min, og jeg savner den. Jeg savner den tryggheten jeg følte at den gav, og jeg savner særlig troen på et liv etter døden.
Jeg vil gjerne tro, men jeg klarer det ikke.

Der er jeg og. Jeg er vokst opp i et kristent (statskirkelig) hjem, hvor troen var en naturlig del av livet og hverdagen, om ikke noe som ble annonsert utad. Tro var en sak mellom deg sjøl og Gud og rakte ingen andre.

Fram til jeg var rundt 15, hadde jeg barnetroen, uten å tenke mer over det. Fra jeg var 15, til jeg var ung voksen (et sted oppi 20-årene) bekjente jeg meg som kristen og var til tider aktiv i menigheter og arbeidet i kristen regi.

Jeg husker troen som en trygghet, noe som var en kilde til glede og ro. Jeg så (ser fremdeles) slett ikke noe problem med å kunne ha en tro basert på vitenskap. Ja, Gud skapte verden - ved å sette i gang evolusjonsprosessen, kort forklart. Jeg så en logikk i at så komplisert og vidunderlig naturen er, måtte det stå en skaperkraft bak, og ikke tilfeldigheter. Jeg trodde på bønn, og på bønnens kraft, og har selv, ved mange anledninger, opplevd hva jeg definerte som klare bønnesvar.

Jeg tror ikke lenger. Som 007 sier - et eller annet sted på veien ble troen min rasjonalisert bort. Men - jeg savner den. Jeg savner fellesskapet og gleden ved en menighet, jeg savner vissheten og tryggheten om at jeg var elsket, uansett. Og nå, når begge mine foreldre er borte (de gikk døden i møte med et lett sinn, ønsket den velkommen, fordi begge døde i visshet om at de nå skulle Hjem og treffe igjen sine kjære - de som hadde reist før dem.) - ja, så kjenner jeg at jeg gjerne skulle delt denne vissheten med dem. Jeg skulle ønske jeg kjente troa på at jeg en dag skal se mor og far igen, og at jeg får møte jentungen vi mista og som jeg aldri har kjent... Og det er så mye jeg skulle ha spurt om og fått klarhet i.

Men nei - jeg klarer ikke tro lenger, men ja, jeg savner det.