Å være den som ikke drikker alkohol i drikkende gruppe

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Hadde jeg møtt edru-meg på fest, så hadde jeg ut fra erfaring visst hvor småteit edru-meg synes folk som drikker er, og hvor godt edru-meg husker absolutt alt som blir sagt og gjort. Ergo kan det legge en demper på hvordan jeg forholder meg til personen. Hvis jeg drikker og blir i fjasehumør (for det skjer også), så ønsker jeg på en måte at personene jeg fjaser med ikke skal vurdere situasjonen ut fra en en 100% rasjonalitet. Jeg vil ikke forholde meg til noen, som potensielt sitter og analyserer alt jeg sier, og kanskje bringer det med seg neste gang man møtes. Jeg forholder meg til meg selv - den andre varianten av meg.

Spesielt beklemt føler man seg på mandag på jobb etter årets julebord, når sjefen har lagt an på minst 5 av sine unge ansatte, avdelingslederen sovnet innelåst på et toalett, mens din nærmeste kollega satt i en krok og gråt sine modige tårer fordi "ingen var glad i henne". Hvordan folk blir når de drikker påvirker hvordan jeg oppfatter dem som mennesker. Nevnte (forhenværende) sjef klarte jeg for eksempel aldri ta seriøst igjen etter det julebordet.
Folk reagerer forskjellig når de drikker. Jeg er utpreget introvert, og hvis jeg drikker blir jeg bare mer stille og tilbaketrukket, så den "sosiale gevinsten" uteblir, men jeg dømmer ikke de som mister litt hemninger like hardt når jeg selv har drukket som det jeg gjør når jeg er edru på fest.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg er utpreget introvert, og hvis jeg drikker blir jeg bare mer stille og tilbaketrukket, så den "sosiale gevinsten" uteblir, men jeg dømmer ikke de som mister litt hemninger like hardt når jeg selv har drukket som det jeg gjør når jeg er edru på fest.

til den siste biten.

Mens jeg er litt sånn Jekyll and Hyde, og blir ekstrovert, positiv og imøtekommende (det sier litt om hvem jeg er til vanlig ), og av og til er det en god følelse å få lov til å være det - litt befriende.