Om småbarn og klær

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

I tillegg så tenker jeg at man heller ikke skal nekte ungene kategorisk å eie ting som er kult. De skal få være barn av sin tid og noen tidstypiske moteting får min barn også. Men de trenger ikke å få alt, og dessuten så er det mye god læring i å spare selv om man ønsker seg noen veldig kule sko eller en jakke eller en iPad.

Er så klart enig i den. Jeg er veldig klar over at selv om vi til nå ikke har opplevd spørsmål om noe spesielt eller dyrt, så vil det nok komme noe etter hvert. At de må betale ting selv, arve og prioritere er også ganske selvsagt. At vi foreldre også må prioritere noe, bør de også få forståelse for. Jeg opplever vel ellers at folk flest (både her og IRL har en salig blanding av både dyrt og billig, men at det ikke er en sak i seg selv. Det er bare en naturlig del av mangfoldet.

Men enda viktigere er det jeg skrev litt om tidligere i tråden: Hvordan man legger ting fram, hvordan man snakker om andre, og hvilken verdi 'staffasje' gir. At vi velger noe, betyr ikke at vi er verken dårligere eller bedre enn andre. Det angår ikke andre, og det andre gjør angår ikke oss.

Jeg leste uttalelsene nå fra hun bloggeren, og nettopp den tankegangen om at 'kun det beste er bra nok' har jeg sett igjen i f.eks. Luksusfellen. Man setter likhetstegn mellom kjærlighet og prislapp. 'Kjøper jeg ikke det dyreste så er jeg ikke nok glad i ungene mine'. Bare det i seg selv er jo ganske trist, og det har nok en bakomforliggende historie vil jeg tro, og et veldig behov for å hevde seg.

Det betyr ikke at alle havner der i en vanskelig økonomisk situasjon, men jeg tror det er et usunt utgangspunkt for voksenlivet. Både studenttilværelsen og etableringsfasen kan bli vanskelig, om man ikke kan slå seg til ro med at i faser i livet vil man ikke nødvendigvis ha kjempegod råd, men det kan gå veldig fint likevel. Og ungene bryr seg jo virkelig ikke. Når jeg ser tilbake på da vi fikk eldste, i forhold til hvordan vi har det nå 11 år etter, så har mye forandret seg. Men hun hadde det trygt og godt, var varm og tørr, og familiens midtpunkt i et oppussingsobjekt med to lønninger helt i startfasen av arbeidslivet. Jeg tror virkelig ikke mer penger hadde gjort hennes liv noe bedre, men det hadde kanskje sett finere ut på bildene.