Er NAV virkelig så ille?

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

?

Jeg velger å debattere på et seriøst nivå: Jeg mener at enkelte trenger hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så syke som de selv tror at de er. Det handler ikke om at noen er slemme/dumme/går inn for å utnytte systemet, men at de, gjerne med god hjelp av helsevesenet, sykeliggjøres mer enn det som er nødvendig. La meg ta et eksempel; en bekjent har vært sykemeldt lenge pga ryggvondt. Er i utgangspunktet innadvendt og har problemer med å ta kontakt med folk. Blir som sagt sykemeldt, isolerer seg, kjenner på mer og mer vondt, får tatt en MR som viser et prolaps og slitasje i ryggsøyla. Blir ikke fortalt godt nok hva dette egentlig er og hva det dreier seg om. Ser seg ikke råd for å komme tilbake i jobben sin, sykemeldingene forlenges. Havner "i klørne på NAV". Forteller alle rundt seg hvor håpløst alt er. Går hjem i sinne fra et NAV-møte. Sendes etterhvert på et opptreningsopphold. Får der informasjon og undervisning om ryggsmerter, om hvor vanlig det er med ryggvondter og prolapser, at det ikke er farlig. Ryggen er ikke utslitt selv om man ser slitasje på en MR. Ser andre i samme situasjon med et positivt sinn og ditto innstilling som er på jobb selv om rygg/nakke ikke er bra. Får et mentalt spark i ræva, begynner å trene, og finner en jobb. Hadde han forblitt i NAV-systemet hadde han trolig blitt både utslitt/utmattet/deprimert av å "krangle med systemet", og hadde trolig havna permanent utenfor arbeidslivet. Fordi det hengende håret tippa andre veien, har han i dag et helt annet liv og har fokuset på en helt annen plass enn det han hadde før. Altså for å oppsummere; han har fått hjelp til å forstå at han ikke er så syk som det han i utgangspunket trodde. Vinn-vinn for både han selv og NAV.

Jeg synes det er helt forjævlig at folk med alvorlige sykdommer som f.eks kreft, andre kroniske sykdommer o.l, skal måtte levere meldekort. Det må gå an å gi folk fred til å kjempe for livet. Litt skjønn hadde nok gjort seg, jeg tror ingen hadde følt seg forbigått hvis en alvorlig syk person kan slippe papirmølla i dette systemet. Poenget med HI var et spørsmål om hva slags konkrete tiltak må til for å få dette systemet til å bli bedre? Jeg aner virkelig ikke fordi jeg er lite kjent med NAV.

Slike holdninger provoserer meg.

Javel, noen er kanskje ikke så syke som de tror, og noen utnytter helt sikkert systemet, men for å uttale seg bastant om at den og den gjør det, så må man kjenne historien 100%. Noe vel de færreste utenforstående gjør.

Min mor fikk relativt tidlig en alvorlig diagnose. Hun fortsatte da i jobben sin 100% en stund, helt til legen begynte å overtale henne til å trappe ned. Etter en tid med å bearbeide den tanken, så gikk hun med på å gå ned til 50% jobb og 50% ufør.

Senere, når sykdommen begynte å merkes litt mer, så ble hun 100% ufør.

På den tiden så var det ikke mange som så at hun var syk, og for all del...hun kunne sikkert jobbet litt lengre, men som legen prøvde å overbevise henne om, så hadde hun en sykdom som er uhelbredelig, og en sykdom som sakte men sikkert blir verre. Sykdommen kommer ikke til å ta livet av henne, og derfor var det viktig at hun tidlig roet ned, for hun skal faktisk leve lenge, med en sykdom som med tiden mest trolig vil få henne i en rullestol. Den stolen kan komme senere ved at hun trappet ned.

Jeg synes det er trist at folk som deg Krinoline dømmer mennesker som min mor, uten å ha peiling. Virkelig.

Hva NAV angår så her jeg delte erfaringer med dem. Jeg har selv vært i systemet om arbeidsledig, og er der nå også. Har fått den hjelpa og støtta jeg har trengt, selv om jeg har møtt på saksbehandlere som jeg godt kunne filleristet litt.

Min mor har utelukkende hatt gode opplevelser med dem i den prosessen hun var gjennom. Treg saksbehandling og et tungrodd papirsystem, men det er nå bare slik det er.

[Krinoline]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Slike holdninger provoserer meg.

Javel, noen er kanskje ikke så syke som de tror, og noen utnytter helt sikkert systemet, men for å uttale seg bastant om at den og den gjør det, så må man kjenne historien 100%. Noe vel de færreste utenforstående gjør.

Min mor fikk relativt tidlig en alvorlig diagnose. Hun fortsatte da i jobben sin 100% en stund, helt til legen begynte å overtale henne til å trappe ned. Etter en tid med å bearbeide den tanken, så gikk hun med på å gå ned til 50% jobb og 50% ufør.

Senere, når sykdommen begynte å merkes litt mer, så ble hun 100% ufør.

På den tiden så var det ikke mange som så at hun var syk, og for all del...hun kunne sikkert jobbet litt lengre, men som legen prøvde å overbevise henne om, så hadde hun en sykdom som er uhelbredelig, og en sykdom som sakte men sikkert blir verre. Sykdommen kommer ikke til å ta livet av henne, og derfor var det viktig at hun tidlig roet ned, for hun skal faktisk leve lenge, med en sykdom som med tiden mest trolig vil få henne i en rullestol. Den stolen kan komme senere ved at hun trappet ned.

Jeg synes det er trist at folk som deg Krinoline dømmer mennesker som min mor, uten å ha peiling. Virkelig.

Hva NAV angår så her jeg delte erfaringer med dem. Jeg har selv vært i systemet om arbeidsledig, og er der nå også. Har fått den hjelpa og støtta jeg har trengt, selv om jeg har møtt på saksbehandlere som jeg godt kunne filleristet litt.

Min mor har utelukkende hatt gode opplevelser med dem i den prosessen hun var gjennom. Treg saksbehandling og et tungrodd papirsystem, men det er nå bare slik det er.

Huff, så ille. Det som er ment som en solskinnshistorie, hvor vedkommende bekjente av meg selv setter ord på hvordan det ER og HAR VÆRT for han, blir faktisk til at jeg dømmer mora di. Jeg må være ekstremt dårlig til å skrive, jeg ser den, for her legges det meninger i min munn som jeg ikke er i nærheten av å ha. At en formulering a la; "Kan det være slik at enkelte kanskje kan dra nytte av............." blir til "Du dømmer mora mi/samboeren min/fyll inn det som passer", skjønner jeg fint lite av. Jeg har ikke forutsetninger for å sette meg inn i hvert enkelt tilfelle her, og kan bare snakke ut ifra min bekjentes opplevelser. Det går sikkert ikke an å diskutere denne saken her, det er visst for betent, og for min del legger jeg ballen død. Beklager enhjørning for at du fikk en rødprikk i kampens hete, den fortjente du ikke. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvordan man kan diskutere noe sånt uten at noen blir fornærmet på vegne av seg selv eller noen av sine kjære, og det hører ingen steder hjemme å peise på med nedsettende ord om andre. Jeg er tydeligvis klønete til å skjønne de kodene som gjelder her inne, hvem som har lov til å si hva, osv, helt klart den nye jenta i klassen for å si det sånn. Så; ferdig nå for mitt vedkommede. God kveld!

[Enhjørning]

Takk for beklagelse, men jeg fortjente den rødprikken. Jeg var i dårlig humør fra før, tok med meg det dårlige humøret da jeg leste den setningen i hovedinnlegget ditt, og falt for fristelsen til å være usaklig og trekke inn uttalelser fra tidligere diskusjoner. Det burde jeg holdt meg for god til.

[Bayone]

For å svare på spørsmålet ditt, nei, NAV er ikke så ille.

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

Jeg velger å debattere på et seriøst nivå: Jeg mener at enkelte trenger hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så syke som de selv tror at de er. Det handler ikke om at noen er slemme/dumme/går inn for å utnytte systemet, men at de, gjerne med god hjelp av helsevesenet, sykeliggjøres mer enn det som er nødvendig. La meg ta et eksempel; en bekjent har vært sykemeldt lenge pga ryggvondt. Er i utgangspunktet innadvendt og har problemer med å ta kontakt med folk. Blir som sagt sykemeldt, isolerer seg, kjenner på mer og mer vondt, får tatt en MR som viser et prolaps og slitasje i ryggsøyla. Blir ikke fortalt godt nok hva dette egentlig er og hva det dreier seg om. Ser seg ikke råd for å komme tilbake i jobben sin, sykemeldingene forlenges. Havner "i klørne på NAV". Forteller alle rundt seg hvor håpløst alt er. Går hjem i sinne fra et NAV-møte. Sendes etterhvert på et opptreningsopphold. Får der informasjon og undervisning om ryggsmerter, om hvor vanlig det er med ryggvondter og prolapser, at det ikke er farlig. Ryggen er ikke utslitt selv om man ser slitasje på en MR. Ser andre i samme situasjon med et positivt sinn og ditto innstilling som er på jobb selv om rygg/nakke ikke er bra. Får et mentalt spark i ræva, begynner å trene, og finner en jobb. Hadde han forblitt i NAV-systemet hadde han trolig blitt både utslitt/utmattet/deprimert av å "krangle med systemet", og hadde trolig havna permanent utenfor arbeidslivet. Fordi det hengende håret tippa andre veien, har han i dag et helt annet liv og har fokuset på en helt annen plass enn det han hadde før. Altså for å oppsummere; han har fått hjelp til å forstå at han ikke er så syk som det han i utgangspunket trodde. Vinn-vinn for både han selv og NAV.

Jeg synes det er helt forjævlig at folk med alvorlige sykdommer som f.eks kreft, andre kroniske sykdommer o.l, skal måtte levere meldekort. Det må gå an å gi folk fred til å kjempe for livet. Litt skjønn hadde nok gjort seg, jeg tror ingen hadde følt seg forbigått hvis en alvorlig syk person kan slippe papirmølla i dette systemet. Poenget med HI var et spørsmål om hva slags konkrete tiltak må til for å få dette systemet til å bli bedre? Jeg aner virkelig ikke fordi jeg er lite kjent med NAV.

Det du forteller her er en skjebne, en persons historie. Det finnes tusenvis av forskjellige historier og de fleste er unike. Måten du skriver på virker som du tror NAV er ute etter å få flest mulig over på trygd. Slik jeg leser det er det jo legen som ikke har gjort jobben sin godt nok med å forklare hva diagnosen går ut på og hva som kan hjelpe. Jeg greier ikke helt å se hva NAV har gjort feil i den situasjonen du beskriver over her, mulig det er mer her som ikke kommer frem men det kan ikke jeg forholde meg til.

Jeg har vært i NAV-systemet i mange år nå, men absolutt ikke i noens "klør". Det er ingen som har sykeliggjort meg, noe heller ikke NAV kan gjøre. De baserer seg på legens rapporter, diagnoser og vurderinger. Jeg har fått tilbud om behandlinger, kurs, utprøving av restarbeidsevne osv. Jeg har fått velge selv hva jeg vil prøve med saksbehandlers veiledning på hva som er lurt og hva som er mindre lurt.

Tror jeg hadde blitt ganske satt ut og provosert om saksbehandler hadde gått inn for å vise meg at jeg ikke er så syk som jeg tror jeg er.

Jeg er ikke her for å rosemale NAV altså, det er masse jeg ikke er fornøyd med. Jeg oppfatter det heller som vanskelig å havne i NAVs "klør". De vil jo helst ikke ha folk inn på ufør og gjør mest mulig for å prøve å unngå det både på godt og vondt. En annen ting jeg ikke er fornøyd med er saksbehandlers tilgjengelighet og behandlingstid. Jeg var inne på 12-ukers arbeidsavklaring nettopp og kontaktpersonen min der greide ikke i løpet av de 12-ukene å få tak i saksbehandleren min en gang. Det er ikke holdbart. Det er nå over to mnd. siden jeg avsluttet kurset og skulle bli innkalt til møte i etterkant noe jeg ennå ikke har blitt. Så det er absolutt stort forbedringspotensiale.

[Tante Sofie]

Opprinnelig lagt inn av Sneglo, her.

Hadde en liten klinsj med de her for noen uker siden, fordi jeg ble litt satt ut av at de skulle ha en grundig forklaring fra lege om hvorfor jeg var sykemeldt i en del mnd ifjor høst. Og jeg ble vel kanskje litt paff over at arbeidsgiver ikke har krav på den infoen, men at NAV kan komme å kreve det.

Som legen min sa "Jaha, skal DE da bestemme om sykdommen din var god nok for sykemelding i forhold til utbetaling av penger? Det er ikke godt nok at jeg sier at det er den"

Sånn eg har forstått det, så er ei sjukemelding å rekne som eit råd frå legen, medan det er NAV som godkjenner den. Då ved å betale ut sjukepengar. NAV kan altså underkjenne sjukemelding frå lege, dersom det ikkje "heng på greip".

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av Tante Sofie, her.

Sånn eg har forstått det, så er ei sjukemelding å rekne som eit råd frå legen, medan det er NAV som godkjenner den. Då ved å betale ut sjukepengar. NAV kan altså underkjenne sjukemelding frå lege, dersom det ikkje "heng på greip".

Nei sykemelding var ikke godt nok her.
Det gjaldt ikke sykepenger men enslig forsørger penger.
Og det var ikke sykemelding de ville ha, men en uttalelse fra legen om nøyaktig hva det var som feilte meg.

[Tante Sofie]

Dersom ein feiler eitkvart som gjer at arbeid er umulig, er det vel logisk at ein må dokumentere det til den instansen som skal godkjenne ei eventuell utbetaling, enten det er sjukepengar eller overgangsstønad (enslig forsørger)? Mulig eg ikkje heilt forstod kva du meinte. Beklagar i tilfelle det!

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av Tante Sofie, her.

Dersom ein feiler eitkvart som gjer at arbeid er umulig, er det vel logisk at ein må dokumentere det til den instansen som skal godkjenne ei eventuell utbetaling, enten det er sjukepengar eller overgangsstønad (enslig forsørger)? Mulig eg ikkje heilt forstod kva du meinte. Beklagar i tilfelle det!

Jo men jeg mener jo det at en sykemelding ifra lege bør være godt nok grunnlag for de. Men det er det altså ikke. Og det overaska meg bare.

[emm]

Men det er vel egentlig opp og vedtatt at det er mange penger som utbetales hvert eneste år i urettmessige trygdeutbetalinger. Det er det ingen tvil om. I tillegg har vi dette at folk havner i feil bås fordi det ikke finnes en riktig plass til dem i systemet. Unge uføre, som burde hatt en annen oppfølging feks. Vi har fått inn endel av dem på min arbeidsplass, og som regel har det etter en tid resultert i full jobb. Ofte etter mange års midlertidig uførhet og venting, som igjen fører til at man blir apatisk og gir opp.

Men nok om det, jeg er kjemperedd for å bli avhengi av NAV. Jeg har på nært hold sett hvor vanskelig det kan være å forholde seg til NAV-systemet, selv da personen var inne i siste fase av livet, som ung med små barn. Selvsagt oppleves nok alt ganske sterkt når man i utgangspunktet føler seg helt hudløs, men jeg tror rett og slett ikke dette alltid har med egen hodning og hvor mye man forbreder seg å gjøre. Desto tøffere man har det, desto mindre klarer man å få forbredt/gjort også, så om det skulle være avgjørende på kvaliteten av hjelpen vil det bli helt hårreisende om man feks var dødssyk.
Mitt inntrykk er at mye har med hvem man møter i systemet å gjøre, og sikkert også holdninger/ miljø på gitte NAV-kontor. Arbeidsmengde kan jeg også se må være en utfordring, rigide systemer og kanskje maktesløshet?

I tillegg til det som nevnes om førstelinja osv. Stor turnover feks. Som sagt, NAV er virkelig ikke et sted jeg ønsker å måtte forholde meg til, men jag har respekt for de som orker å gjøre en forskjell og jobber der, og respekt for de som faktisk må forholde seg til NAV grunnet diverse livssituasjoner. Det er nok ikke lett noen av delene.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Og det merkes også. Nek.

Tja, det var vel ikke så blendende argumentasjon det der heller, hva?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

Hvorfor kjemper du da sånn for å rødprikke meg fordi jeg her deler mine personlige erfaringer?

Det er ikke dine personlige erfaringer som er problemet for meg, det er mer måten du sier det på. Selv om din kompis ble frisk av at noen fortalte ham at han ikke var så syk som han trodde (?), så er det ikke slik for de fleste. Min personlige erfaring er at de aller fleste syke NAV-klienter legger ned massiv innsats for å fremstå som friskere enn de er.

[Trulte]

Uff. Enda et eksempel på hvordan FP tar i mot nye. For det det er verdt, så synes jeg ikke man skal bruke ordet nek. Selv om personen er spiss eller har meninger som er på tvers av egne. Så lenge man ikke er slem så er det iallefall ingen grunn til å være slem tilbake. Og om personer er slemme på forumet, skal man da ikke holde seg for god til å være ondskapsfull tilbake?

Utallige diskusjoner om dette. Men blir forundret hver gang når jeg ser det som skal være voksne oppegående mennesker te seg slik.
Prikk meg gjerne med fora som ikke dette er greit.

[rine]

OK. Jeg bryter sammen og tilstår: Jeg har mottatt fødselspenger for begge ungene mine. Skjønner at det diskvalifiserer meg fra å mene noe som helst skyhøye uføre-og sykdomstall blant-tilsynelatende-unge og friske mennesker i verdens rikeste land.
Jeg synes virkelig ikke det er Krinoline som framstår som det største neket i denne tråden.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Trulte, her.

Uff. Enda et eksempel på hvordan FP tar i mot nye. For det det er verdt, så synes jeg ikke man skal bruke ordet nek. Selv om personen er spiss eller har meninger som er på tvers av egne. Så lenge man ikke er slem så er det iallefall ingen grunn til å være slem tilbake. Og om personer er slemme på forumet, skal man da ikke holde seg for god til å være ondskapsfull tilbake?

Jeg trooooor det kan dreie seg om at mange husker den forrige diskusjonen, der Krinoline dro fra "småbarnsmamma-ME" og et annet veldig nedlatende ord.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det er ikke dine personlige erfaringer som er problemet for meg, det er mer måten du sier det på. Selv om din kompis ble frisk av at noen fortalte ham at han ikke var så syk som han trodde (?), så er det ikke slik for de fleste. Min personlige erfaring er at de aller fleste syke NAV-klienter legger ned massiv innsats for å fremstå som friskere enn de er.

Vel, dette er et diskusjonsforum og ikke la-alle-føle-seg-fabulous-forum dette. Om argumentene holder så er det ikke grunn til å bli usaklig fordi om det som ble sagt ikke var i en tone som mottaker likte.


Og så kan folk slutte med personlige historier i slike diskusjoner, for de er faktisk som oftest ikke relevante for diskusjonen og som oftest bare øker konfliktgraden.

Problemene er : hvordan skal man kunne gi hjelp til de som trenger det, samtidig som at de som egentlig ikke trenger økonomisk hjelp, men mer hjelp til å komme ut av passiviten sin får slik hjelp.

Samtidig så vet vi at vi har ikke råd til det velferdsnivået som vi har nå i fremtiden. Man kan godt bli sint over at det kommer til å bli prioriteringer fremover, men det er jo klart at støtten til mer uklare muskel og skjelettplager kommer til å forsvinne, fordi det faktisk ikke er nok penger.

[rine]

Jeg jubler den dagen støtten til uklare muskel-og skjellettplager forsvinner. Det er akkurat det jeg ønsker. Ta gjerne med "småbarnsmamma-ME-en" og "spiller WOW hele natten slik at jeg ikke kommmer meg på skolen- ME-en" i samme slengen.

[Bille]

Hva ER småbarnsmamma-ME, rine? Ser du stadig nevner det, som om det skulle vær en vanlig tilstand. Jeg kjenner ingen med denne sykdommen og jeg har et ganske stort nettverk.

[OlleVia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

OK. Jeg bryter sammen og tilstår: Jeg har mottatt fødselspenger for begge ungene mine. Skjønner at det diskvalifiserer meg fra å mene noe som helst skyhøye uføre-og sykdomstall blant-tilsynelatende-unge og friske mennesker i verdens rikeste land.
Jeg synes virkelig ikke det er Krinoline som framstår som det største neket i denne tråden.

Synest det er flere Nek om en skal kalle det for det. Men hun fremsto som provoserende og har gjerne tråkket på noen tær og da kommer jo piggene.

Om vi dropper videre prat om NEK og ikke NEK, så kan en heller fortsette diskusjonen i noe sakligere former.

[rine]

Jeg har aldri nevnt begprepet småbarnsmamma-ME før nå, jeg, så det kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg er mer kjent med den andre ME-typen jeg viste til.

[vixen]

Tja, hva skal man si. Det er utrolig vanskelig å si noe i sånne diskusjoner pga at dette er et sårt tema for mange. Jeg jobber for tiden som saksbehandler i NAV og har både med folk på AAP som har vært lenge utenfor arbeidsmarkedet og i det siste mye med ungdommer som stort sett har falt ut av videregående skole.

For det første så skjønner jeg veldig godt at det er frustrerende å havne i "klørne" på NAV som noen kaller det. Det er stort, byråkratisk og kaotisk. Det er en million regler, skjemaer og rutiner som det er vanskelig å henge med på. Og det er sånn at det er du som privatperson og syk som må følge opp din egen sak for den kan så fort forsvinne i den store mengden. Jeg er litt uenig med Shute angående oppdelingen. Den fungerer nok bedre i Trondheim enn i Oslo, men jeg synes at det er bra at det er mer samlet. De som jobbet der tidligere sa at de før bare skrev bestillinger til hverandre og dermed bare skjøv arbeidsmengden rundt. Dette gjelder spesielt mellom trygd og arbeid. Jeg har også på følelsen at det er mest på sosialsiden at det er størst turnover og det er dessuten der det er mest bruk av skjønn så da blir ofte frustrasjonen størst. Det har vært utrolig spennende å bli kjent med systemet fra innsiden og ikke minst så har jeg møtt vannvittig mange forskjellige folk og skjebner. Samtidig så merker jeg også på håpløsheten i mangelen på ressurser og ikke minst tungroddheten i systemet og er forsåvidt på utkikk etter noe annet å gjøre. Problemet er at jeg ser ikke så mange supergode løsninger på problemene. Det er ikke realistisk at man kan bruke enda mer penger i systemet enn det som allerede er. Velferdsordningene våre koster en formue og det kommer bare til å bli enda mer innstramminger. Uunngåelig. Så er spørsmålet hva som bør prioriteres. Er det mange nok ansatte til tettere oppfølging? Er det penger til tiltaksplasser? For eksempel så strammes det mer og mer inn på dette. Både praksisplasser og ikke minst utdanning som jeg tror nesten snart det kommer til å være utrolig vanskelig å få. Det er også det tiltaket som det diksuteres mest rundt på jobb. Veldig veldig mange ønsker seg utdanning og/eller sertifikat. Det er dyre tiltak og man vet ikke helt hvor godt det egentlig virker. Det er også utrolig utrolig vanskelig å avgjøre om noen skal få det innvilget eller ikke. Kravet er at man ikke kan jobbe med noe som helst annet i markedet med den kompetansen man har pga helse. Problemet oppstår spesielt fordi ingen vil gå "ned" i jobbmarkedet og mener at dette er noe staten skal kompensere for. Er du for eksempel lege og ikke takler jobben din pga stress så er reglene sånn at du må ta jobb på bensinstasjon om helsen din tilsier det. Selv om du går ned i lønn og i "rang". Dette er de aller vanskeligste diskusjonene vi har og jeg klarer ikke helt å bli klok på hva jeg selv mener heller. Veldig mange sliter med lettere psykiske plager i i tillegg til ledd/ryggvondt og kanskje er det det som skal til. Om ikke annet så hjelper det på selvfølelsen og motivasjonen. På andre siden så skjønner jeg kritikken om at folk må betale sin utdanning selv og at det er resultatet av valg som er gjort. Det er en grensegang som er utrolig vanskelig. Diskusjonen rundt dette med "å ha noe å gå til" er viktig. Og i disse innstrammingstider så gir det egentlig ikke rom for sånne tiltak. Korteste vei ut i jobb og hjelp raskest til de som er nærmest arbeidslivet er mer og mer gjeldende. Det gjør at mange med psykiske lidelser for eksempel ikke har noe å gå til. Så er spørsmålet om det er rett bruk av penger eller om man burde skjerpe inn og bli strengere til de "friskeste" og heller bruke mer penger på de som sliter mest selv om det kanskje ikke fører til ordinær jobb? Hvem skal betale for økt livskvalitet og den statistiske lille sjansen for at det kan gå bra? Statistikken viser jo at jo lengre folk er vekke jo vanskeligere er det å komme tilbake.

Kravet til fleksibilitet og bruk av skjønn mot kravet om likebehandling er også veldig veldig vanskelig. Ved bruk av skjønn så blir forskjellene større på hva man "får". Sånn er det bare. Det kommer an på budsjettår, saksbehandler, lege, tiltaksplasser på tidspunktet, lokasjon osv. Et firkantet system er mer likt, men føles også veldig frustrerende for de som er på kanten. For eksempel så er de fleste enige om at ikke alle som vil kan få utdanningen sin dekt, men de fleste mener at i noen tilfeller er det lurt. Ja, da blir det noen vanskelige vurderinger. Det samme er reglene for AAP. Det er lagt opp til at noe nedsatt arbeidskapasitet må du så og si dekke selv, men det gjør at brukere gjør seg dårligere enn de kanskje er hos NAV fordi de er redd for å ikke være syk nok. Det gjør det vanskelig å fokusere på ressursene. Legene er ofte i skvis og jeg møter mange leger som synes dette er vanskelig.

Jeg synes det er en selvfølge å bli møtt med respekt. Jeg krever å bli behandlet med respekt også som ansatt. Det har hendt seg jeg har avsluttet møter med at jeg ikke finner meg i å bli snakket sånn til. Det er dog veldig veldig sjelden. Mest av alt har jeg fine møter. I NAV finnes det idioter som overalt ellers og som ikke burde jobbet med mennesker. I tillegg så tror jeg at saksbehandlere av og til glemmer hvor forferdelig vanskelig det er for mange å være på møte med oss. Det skal så utrolig lite til før man tråkker noen på tærne. Alle piggene er i utgangspunket ute og man ser på alle spørsmål med en viss skepsis. Jeg har møtt folk som har grått av lettelse fordi de har grudd seg sånn, men fått en positiv opplevelse på møte. Jeg har også opplevd å fått klage pga spørsmål jeg har stilt som jeg virkelig har stilt i beste mening og som er en del av jobben.

Jeg synes ikke Krinoline stiller så ufine spørsmål jeg. Jeg lurer ofte på det samme selv. Hva ER det nå som gjør at såpass mange havner utenfor. Spesielt med ungdommene. Det de har til felles er iallefall stort sett mislykket skolegang og lite følelse av mestring. Det er mye ADHD, angst, depresjon, søvnproblemer (ofte pga spilling på natten) og en del diagnoser innenfor autismespekteret. Det er heller ikke til å stikke under en stol at for en del så er ordningene såpass lukrative tross alt at de har ingen motivasjon til å komme seg videre.

Min erfaring er at velferdsordningene våre er superviktige å hegne om, men også at det er for mange som misbruker dem. Sønn til en venninne som jobber der dro akkurat på langtidsferie til Spania med en gjeng kompiser. Han var den eneste som ikke fikk dagpenger mens de var der. Jeg møter mennesker på sykepenger som jeg nesten kan garantere jobber svart. Jeg møter mennesker som bruker alle pengene sine på tull og tøys og vet at de får penger hos NAV siden de har omsorg for barn og det dumt de havner på gaten. Jeg møter de som plutselig blir friske nok til å stå i full jobb dagen da sykepengene går ut. Jeg møter folk som aldri møter på tiltak og blir kjempesinna når pengene stanser. Vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om hvor mye de kan jobbe på uførepensjon når det først har fått den etter å ha vært så syk at de ikke kan møte på noe som helst de siste ti årene. Møter mange som rett og slett ikke forstår at man ikke får reise på ferie med sykepenger.

Jeg møter også mange fortvilte syke mennesker som så gjerne skulle vært i jobb. Som strekker seg lengre enn det som godt er. Jeg har argumentert for uførepensjon til folk som nekter å gi seg, men der vi ser sammen med legen at nå må du fokusere på deg selv, familien og egen helse. Jeg møter mange stolte mennesker som synes det er et kjempestort nederlag. Jeg møter mange som tar kontakt selv og som står på sitt og krever progresjon. Jeg møter veldig mange som er gitt veldige dårlige kort i utgangspunktet og pga sosial arv om man kan kalle det det sliter veldig med å se noe alternativ. Det er mange skjebner som har gjort uutslettelig inntrykk og som jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

Regelverket skal altså da passe alle disse forskjellige menneskene og det er vanskelig. Man skal ikke måtte føle seg annenrangs og med lua i hånda om man trenger hjelp. Alle kan komme dithen at man mister jobben eller blir syk. Desto viktigere er det at man klarer å hjelpe folk der de trenger det mest til rett tid. Og forhindrer misbruk og unødvendige langvarige ytelser. Dette er seriøst vanskelig.

Uansett hvordan det utvikler seg så tror jeg at man kan bli mye flinkere til å avklare forventninger til hverandre. Dette er ditt ansvar og dette er mitt. Mye sinne og skuffelse ville nok vært unngått der. Dette kan vi bidra med,men dette og dette må du ta ansvar for selv.