Å se sine barn under tilsyn

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Da må jeg få rette opp det inntrykket, som Tore på sporet-programmene uriktig har skapt: Det er ikke mange adopterte som har et sterkt ønske om å treffe igjen sine biologiske foreldre, i alle fall ikke utenlandsadopterte. Det er en ørliten prosent som tar kontakt med adopsjonsforeningene for å få hjelp til å finne "røttene" sine. Det store flertallet ønsker ikke å vite mer enn det som står i de papirene som fulgte dem da de ble adoptert.

Da skal jeg rette mitt utsagn til at ut fra hva jeg har kunnet se i nær familie så er det stor interesse for å finne sitt biologiske opphav på tross av gode adoptivforeldre og mitt inntrykk er at det gjelder for mange andre også. Tore Strømøys programmer har jeg aldri sett.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Da skal jeg rette mitt utsagn til at ut fra hva jeg har kunnet se i nær familie så er det stor interesse for å finne sitt biologiske opphav på tross av gode adoptivforeldre og mitt inntrykk er at det gjelder for mange andre også. Tore Strømøys programmer har jeg aldri sett.

Godt du er like blid . Generalisering er en farlig ting, vettdø . For det er rett og slett forsvinnende få adopterte som søker opp røttene sine, selv om du kjenner til tilfeller i nær familie, og jeg har en datter som sier at hun skal finne sine bioligiske foreldre når hun blir stor. Tallenes tale sier dog at de er i mindretall.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Godt du er like blid . Generalisering er en farlig ting, vettdø . For det er rett og slett forsvinnende få adopterte som søker opp røttene sine, selv om du kjenner til tilfeller i nær familie, og jeg har en datter som sier at hun skal finne sine bioligiske foreldre når hun blir stor. Tallenes tale sier dog at de er i mindretall.

Nå snakker jo du om utenlandsadopterte, også. De jeg kjenner til som ikke har kontakt med biologisk familie er norske. Det er klart et mindre hinder i forhold til å "søke opp røttene sine" - både økonomisk, kulturelt og praktisk.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nå snakker jo du om utenlandsadopterte, også. De jeg kjenner til som ikke har kontakt med biologisk familie er norske. Det er klart et mindre hinder i forhold til å "søke opp røttene sine" - både økonomisk, kulturelt og praktisk.

Det har du forsåvidt rett i, og jeg kan ikke uttale meg om norskadopterte, de kjenner jeg to av. De har riktignok ikke vært interessert i å spore opp røtter, men det skal jeg ikke generalisere noe som helst ut av .

[him]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Det har du forsåvidt rett i, og jeg kan ikke uttale meg om norskadopterte, de kjenner jeg to av. De har riktignok ikke vært interessert i å spore opp røtter, men det skal jeg ikke generalisere noe som helst ut av .

De jeg kjenner er heller ikke adopterte. Dette er snakk om eldre folk, født før krigen. På den tiden var det ikke helt uvanlig at barn bare ble "satt bort". Dette er jo også en annen grunn til at det kan være forskjell, alderen til de impliserte.

Kom plutselig til å fundere på om dette er mulig i dag? Kan jeg bare sende døtrene mine til en slektning av meg uten at det skjer noe? Ja, jeg har selvfølgelig ikke tenkt å gjøre det, men jeg kom plutselig i tanker om hvem som skulle oppdage noe slikt. Mine barn er selvfølgelig litt for gamle (2 og 5), regner med at i alle fall barnehagen ville ha reagert? Men hva med en 2 mnd gammel baby?

[bina]

Jeg må først si at jeg kjenner ikke til hvorfor Barnevernet gjør dette, hvilke regler som eventuelt ligger bak.

Men jeg syns det ville være unaturlig å merkelig å ta barnet helt i fra foreldrene, dvs uten mulighet for dem til å se hverandre. I såfall snakker vi jo mer eller mindre om tvangs-adopsjon.

Jeg oppfatter det sånn at selv om Barnevernet er inne og tar over omsorgen for et barn, så er det normalt sett ansett å være midlertidig. Der hvor det lar seg gjøre vil barnet bli gjenforent med foreldrene når tiden er moden for det. Da vil det være helt feil om barnet ikke vet at det har andre foreldre enn fosterforeldrene, og ikke kjenner moren i det hele tatt.

Når det er behov for samvær under tilsyn så tyder det på ganske alvorlige forhold. Jeg tenker at det kan være årsaken til at det bare blir to ganger i året. Det har sikkert noe med ressurser å gjøre. Men ideelt sett mener jeg at foreldrene bør få se barnet f.eks. en gang i måneden, under tilsyn. Men det krever jo mer ressurser, da.

Men jeg syns altså at to ganger i året er bedre enn ingenting. Opprivende for barnet, ja, men barnet er allerede i en opprivende situasjon, og jeg tror ikke det er bedre for barnet å bli fratatt moren fullstendig. Det er jo som med folk som havner i fengsel, selv om det er opprivende syns jeg det er riktig at barna får besøke foreldrene sine.

Å frata foreldrene barna sine fullstendig, uten mulighet til å treffe barna, betyr i praksis at foreldrene aldri vil få tilbake omsorgen for barna. Slik jeg oppfatter det har ikke Barnevernet anledning til å fradømme foreldrene foreldrerett og ansvar. De har bare anledning til å gripe inn for å sikre barnet for kortere eller lengre perioder, for å unngå at barnet lider overlast.