Kosmetisk kirurgi hjelper ikke på selvfølelsen

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Det har vel også noe med om det har skjedd en endring eller ei. Jeg vurderer ikke å fikse på min ganske store nese, eller puddingpuppene i E-cup, eller dissemagen. Men om jeg hadde sett veldig annerledes ut, nokså plutselig, så hadde det kanskje vært noe annet. Arrkorreksjon etter en stygg skade - eller forklemage etter svangerskap - hvem vet? Det er vel ikke for å "bli som før", men å bli noe som likner mer på det man var før. Det jeg har hatt hele livet er jeg vant med og har forsonet meg med.

Ellers stemmer resultaten i HI veldig med deg jeg selv har registrert både på jobb og i bekjentskapskretsen.

Puddingpupp.

Dette er grunnen til at jeg står i forklekø på Aleris - henvist av fastlegen. Den nederste delen av magen ser ikke bare ut som en mage som har inneholdt tre babyer, den passer ikke med resten av kroppen, må rulles opp og stappes inn i strømpebukser og undertøy for at jeg ikke skal få utslett og [Forfengelig] den gir meg en litt pussig silhuett [/Forfengelig]. Jeg lever fint med strekkmerkene og jeg ser definitivt ikke for meg å få en mage som den jeg hadde prebarn, som slank 25-åring. Jeg skal bare kvitte meg med 10 cm heng. Jeg lever godt med å være en ferm nestenførtiåring.

Jeg har ikke en eneste "hvis bare, når jeg har fikset"-tanke og har skamløst stappet keisersnittpølsen i en bikinitruse med høyt liv og ikke tenkt mer over det. Jeg skal ikke si at det ikke ligger en prosess bak å gjøre det, det gjør det jo. Jeg har brukt litt tid på peppe meg selv opp og være raus nok mot meg selv til å ta på bikini.