NRK nå: Barnets beste

[Input]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ja, akkurat. Vi er nok enige, jeg er bare litt for preget av jobberfaringene mine. Jeg skjønner alt du sier øverst også, jeg mener bare at å rive en to og et halvt år gammel unge opp fra "foreldrene sine" er nesten utilgivelig når man har et alternativ.

Jeg tenker heller at å nekte ham en relasjon med en ressurssterk og ansvarlig pappa er utilgivelig. Det kan da ikke være sånn at alternativene er å rive barnet vekk fra fosterforeldrene eller la barnet ha én dag samvær med faren sin i mnd. Gradvis opptrapping av samvær mens de jobber mot tilbakeføring må da være en god løsning. Det er jo helt tragisk om gode, biologiske foreldre ikke skal få lov til å være foreldre "bare fordi".

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tenker heller at å nekte ham en relasjon med en ressurssterk og ansvarlig pappa er utilgivelig. Det kan da ikke være sånn at alternativene er å rive barnet vekk fra fosterforeldrene eller la barnet ha én dag samvær med faren sin i mnd. Gradvis opptrapping av samvær mens de jobber mot tilbakeføring må da være en god løsning. Det er jo helt tragisk om gode, biologiske foreldre ikke skal få lov til å være foreldre "bare fordi".

Faren bør selvsagt få ha samvær med barnet (mye oftere enn en gang i måneden), men tilknytningen til de foreldrene han har veier tyngre for meg enn biologien. Så der er vi rett og slett uenige. Og det ser ut til at barnevernet har den samme uenigheten innad dersom man ser på dette programmet.

[Bokormen]

I hvor stor grad kan fosterforeldre bestemme mengde samvær i tilfeller hvor biologisk forelder er egnet som omsorgsperson? Kan eget ønske om å beholde barnet gå foran barnets mulighet til å få et godt og nært forhold til mamma eller pappa?

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tenker heller at å nekte ham en relasjon med en ressurssterk og ansvarlig pappa er utilgivelig. Det kan da ikke være sånn at alternativene er å rive barnet vekk fra fosterforeldrene eller la barnet ha én dag samvær med faren sin i mnd. Gradvis opptrapping av samvær mens de jobber mot tilbakeføring må da være en god løsning. Det er jo helt tragisk om gode, biologiske foreldre ikke skal få lov til å være foreldre "bare fordi".

Barneloven har jo en definisjon på hva som er vanlig samvær og den sier også at dette er til barnets beste. Jeg tenker at det er en fin mal å bruke i sånne saker som det her. At faren får være far er faktisk viktig det også - for gutten. Jeg har ingen slekt i verden som jeg kjenner og akkurat det har faktisk formet meg som menneske. Dersom det kan unngås at det blir sånn så bør det unngås.

[Input]

Jeg tenker også på det som kommer etterpå. At når han blir voksen, så er han faktisk ikke barnet deres. Jeg tenker vel mye av det samme som kie sier; man må se lenger frem enn til barnet blir 18.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

I hvor stor grad kan fosterforeldre bestemme mengde samvær i tilfeller hvor biologisk forelder er egnet som omsorgsperson? Kan eget ønske om å beholde barnet gå foran barnets mulighet til å få et godt og nært forhold til mamma eller pappa?

Om saken har vært oppe i fylkesnemda, og det hørtes det ut som om det har vært her, da er det nemda som har bestemt minimumsamværet som skal være mellom gutten og far. Fosterforeldre kan ikke bestemme mengden samvær. De kan selvsagt si sin mening til barneverntjenesten som igjen kan gi biologisk familie mer samvær en dommen fra Fylkesnemda sier noe om, men aldri mindre. Da må saken opp på nytt.

Det er alltid en domstol som bestemmer om det blir omsorgsovertakelse eller ikke, og som oftes sier noe om samvær. Dette bestemmer ikke barnevernet/den enkelte barnevernskonsulent på egenhånd, den tanken bør vi alltid ha med oss.

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Om saken har vært oppe i fylkesnemda, og det hørtes det ut som om det har vært her, da er det nemda som har bestemt minimumsamværet som skal være mellom gutten og far. Fosterforeldre kan ikke bestemme mengden samvær. De kan selvsagt si sin mening til barneverntjenesten som igjen kan gi biologisk familie mer samvær en dommen fra Fylkesnemda sier noe om, men aldri mindre. Da må saken opp på nytt.

Men kan de tillate mer samvær dersom de i teorien ønsker det?

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tenker også på det som kommer etterpå. At når han blir voksen, så er han faktisk ikke barnet deres. Jeg tenker vel mye av det samme som kie sier; man må se lenger frem enn til barnet blir 18.

Dette skjønner ikke jeg. Hvordan kan man ikke være barnet til de foreldrene som har hatt deg i 18 år? Er ikke adoptivbarn barna til dem som adopterer dem heller da?

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Eller er det jeg som er på bærtur?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Men kan de tillate mer samvær dersom de i teorien ønsker det?

Barneverntjenesten kan gi foreldrene utvidet samvær ja.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

Jepp.

[Input]

Et adoptbarn har rettigheter mtp. arv, innsyn/deltagelse og sånne ting dersom fosterforeldrene skulle bli syke/dø. Det har ikke fosterbarnet, det er sånne ting jeg tenker på, og sånne ting jeg mener man faktisk skal ta hensyn til. Fordi det kan gjøre fremtiden veldig vond, derfor bør man jobbe aktivt for at far faktisk er far, og fosterforeldre er "Kari" og "Ola", spesielt i de tilfellene der det finnes kompetente foreldre.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Dette skjønner ikke jeg. Hvordan kan man ikke være barnet til de foreldrene som har hatt deg i 18 år? Er ikke adoptivbarn barna til dem som adopterer dem heller da?

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Eller er det jeg som er på bærtur?

Jeg synes ikke du er på bærtur, men virkeligheten er dessverre ikke sånn for alle fosterbarn.
Det er i tillegg helt konkrete forskjeller mellom adoptivforeldre og fosterforeldre. Er man adoptert så blir man jo juridisk sett barnet til adoptivforeldrene for evig og alltid.
Som fosterbarn har man ingen juridiske rettigheter til arv f.eks.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Og apropos foreldrevern - det er selvsagt spissformulert. Men det føles sånn når det offentlige (barnehage og skole) melder om en familie som ikke fungerer i 9 (NI) år, og barnet til slutt må tvangshentes av barnevernet pga akuttsituasjon som elleveåring. Da har foreldrene fått for lang tid på seg til å endre atferd mener jeg - og da føles virkelig barnevernet som et foreldrevern for oss som står på utsiden og ser på en situasjon som blir verre og verre og hvor vi omtrent gråter når vi sender barnet hjem fra skolen. Som et eksempel. Det er klart at slike erfaringer preger meg i slike diskusjoner.

Jeg vet. Selv har jeg erfaring med å ha hatt fosterbror, hatt annen familie som også hadde fosterbarn osv. I tillegg til at jeg har familie som har jobbet med både skole og barnevern. Samt skole tilknyttet barnevernsinstitusjon. Og nå har en søster som har tatt master i psykososiale vansker (spesped.) og har snakket seg litt varm om akkurat dette aspektet. Ikke fordi man nødvendigvis skal avgjøre hvor barnet bor i forhold til biologisk prinsipp, men det er viktig å anerkjenne at dette er mer enn foreldrevern og har betydning for barnet selv også. Og at det i mange tilfeller kan handle mer om sammenfallende interesser enn om at foreldres behov går foran barnets behov. Det trenger ikke å være noen motsetning mellom hva foreldre trenger og ønsker og hva barnet har godt av.

Barnevern og barnevern er forresten veldig forskjellig, dessverre. I noen kommuner undersøkes alt som kommer inn av bekymringsmeldinger og barnevernet har kapasitet til (eller policy om?) å ha veldig utvidet ansvarsområde. Altså går mange ting under "forebyggende barnevern" osv. Andre steder finnes det kanskje tidligere barnesoldater med store atferdsvansker og traumer som har skoleansatte rundt seg som roper høyt og hamrer på alle dører hva hjelp til eleven angår uten å komme noen særlig vei med verken barnevern, ppt eller andre. Da kan man jo tenke seg hvor kjekt det er å ha inspeksjon i friminuttene og bare måtte takle ting på strak arm selv fordi man ikke kan melde seg ut med en henvisning til saksbehandlingstid, "ikke mitt bord" eller noe annet. Etter at man har overlevert arvesko til jenta hvis sosialkontor ikke har behandlet foreldrenes søknad om hjelp for pga papirfeil om bosted angår og gitt en annen unge et par brødskiver, vel vitende om at dette kan være dagens eneste måltid. Osv. Osv. Og nye ting står i kø. Og fagpersoner som skulle ha trått til vender en ryggen.

Det er enorme forskjeller. Et sted hamrer man på dører uten at noen lukker opp og et annet sted tar barnevernstjenesten seg av absolutt alt som ikke andre instanser tar ansvar for og kaller det forebyggende barnevern.

Det kan være veldig misvisende å ukritisk se på noe som foregår et annet sted med brillene man har fått pga. egne erfaringer under noe som kanskje er helt andre forhold.

[Heiko]

For å være litt sleivete så er utsikten til noen arv av betydning er skjeldent blant de barnevernsbarna som jeg har møtt i mine år i gamet.

Nettverk etter fylte 18(eller 23) er et viktig kriterie for å klare seg i voksenlivet.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tenker heller at å nekte ham en relasjon med en ressurssterk og ansvarlig pappa er utilgivelig. Det kan da ikke være sånn at alternativene er å rive barnet vekk fra fosterforeldrene eller la barnet ha én dag samvær med faren sin i mnd. Gradvis opptrapping av samvær mens de jobber mot tilbakeføring må da være en god løsning. Det er jo helt tragisk om gode, biologiske foreldre ikke skal få lov til å være foreldre "bare fordi".

Enig med deg.

Oslo: Virkeligheten er nok ikke sånn for alle fosterbarn dessverre, jeg vet om flere fosterforeldre som har kuttet kontakten med engang barnet ble 18 år.

[oslo78]

Jeg ser den juridiske siden av saken altså - men etter 18 år i et fosterhjem er man i hvert fall følelsesmessig barnets mor og far - noe annet kan jeg ikke forstå. '

Hvis barnet hadde vært 2 måneder gammelt, så synes jeg saken hadde vært en helt annen. Men når nå tiden har gått og barnet har rukket å bli to og et halvt år gammelt - da mener jeg virkelig at jeg aldri, aldri, aldri ville revet et barn vekk fra et velfungerende hjem. Ikke om det var mitt barn en gang.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Enig med deg.

Oslo: Virkeligheten er nok ikke sånn for alle fosterbarn dessverre, jeg vet om flere fosterforeldre som har kuttet kontakten med engang barnet ble 18 år.

Ja, jeg har jo egentlig sluttet å la meg sjokkere av slikt - men forstå det, det trenger jeg ikke.

Sånn jeg så de fosterforeldrene i programmet i går (hvor de var blitt forespeilet å ha barnet til det ble voksent), tror jeg ikke det ville skjedd - men man vet jo tydeligvis aldri.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg ser den juridiske siden av saken altså - men etter 18 år i et fosterhjem er man i hvert fall følelsesmessig barnets mor og far - noe annet kan jeg ikke forstå. '

Jeg vet at sånn er det i veldig mange tilfeller ikke. Dessverre. Selv om det ideelt sett burde vært sånn.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg vet at sånn er det i veldig mange tilfeller ikke. Dessverre. Selv om det ideelt sett burde vært sånn.

Nå kjente jeg at motivasjonen til å bli fosterforelder steg mange hakk. Jeg forstår ganske enkelt ikke at mennesker som melder seg til en slik oppgave kan oppføre seg sånn når barnet blir 18 år.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Du hadde også gjort dette barnet avhengig av at du alltid ville være tilstede for å definere relasjonen og båndet dette barnet hadde til familien. Hvis noe skulle skje med deg så kan barnet risikere å plutselig ikke ha noen familie lenger. Spesielt dersom det er snakk om arv hvor arvinger kan føle seg truet av relasjonen og tenke at det å anerkjenne den går utover arven.

Jeg hadde en stefar fra jeg var 5 og faren min hadde meldt seg ut. Søsteren min var den yndige og søte 3-åringen som krøp opp på fanget og var lett å like. Jeg var femåringen som testet og testet og testet og testet ham ut. Vrang var bare forbokstaven. Men jeg husker hvor godt det var å ha sovnet i bilen på vei hjem fra besøk om kvelden, våkne av at vi var fremme men late som om jeg sov for å kunne bli båret inn i seng og legge hodet mot brystkassen hans. Jeg fortsatte å teste til langt opp i tenårene og da han og mamma gikk fra hverandre etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, testet jeg igjen. Han var alltid der. Han lærte meg å sykle, kjørte meg til og fra helgejobben, trøstet da jeg hadde min første kjærlighetssorg, var med på juletrefest, holdt tale i konfirmasjonen, kledde meg ut til karneval osv. osv. mens pappa var så godt som fraværende. Vi hadde definitivt en relasjon og da jeg ble voksen, kunne sønnen min finne på å stikke innom ham etter skolen rett som det var, som en annen bestefar.

Så døde han og jeg fikk virkelig merke hvor lite jeg sto igjen med da han som hadde definert vår relasjon for oss og resten av verden var borte. Av barna han hadde som var omtrent på mammas alder (han var en del eldre enn henne, ja). De hadde ikke hatt noe særlig kontakt med ham på mange år og nå sto arv på planen. Den var grei. Jeg hadde fått det mest verdifulle av ham allikevel. En far. Men så var det alt det andre, da. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt mtp. begravelsen. Mitt navn hørte ikke hjemme på kransen fra barna. Jeg hadde ikke plass i kirken blant nærmeste familien. Barna skulle ditt og barna skulle datt. Jeg fikk ikke lov til å si noe i kirken osv. Og det var liksom ikke greit at jeg viste den type sorg, for det var tross alt ikke jeg som hadde mistet en far. Jeg var bare en hvilken som helst gjest. Jeg satt der sår og i dyp sorg over en pappa jeg egentlig ikke hadde rett til å kalle pappaen min under en slags minnesammenkomst (i tiden før begravelsen) mens de rettmessige barna satt og brølte foran et fotballkamp i stua. Og så på toppen av det hele den sleivete kommentaren fra biologisk familie av stefaren min om at "Din lillesøster var som en datter for ham, men ikke du". Det er VONDT å føle seg som en datter og så bli degradert til ingenting fordi den som definerte deg som datter ikke er der mer. For ikke å snakke om å få bekreftet frykten som drev meg alle de gangene jeg hadde testet ham. (Jeg fikk senere vite av min mor at han hadde ønsket å adoptere meg en gang i tiden, så slektningen hadde muligens ikke rett.)

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?