Del et dikt!

[Veronal]

Rolf Jacobsen er en av mine norske favoritter, og dette er et av hans dikt som berører meg mest.

ROM 301

- Ja, nå kan De få komme inn.
De har kledd deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

(Hånden din, lille hånden din)
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rose mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp - klapp
klipp - klapp. Slik
ender et liv.