Ambivalent i forhold til vår og sommer

[Stjerneskuddet]

Har lest gjennom tråden, sånn kjapt og ser den egentlig spinner utover flere temaer. Velger å skrive litt om meg selv... Antagelig blir det usammenhengende etter en hektisk natt på jobb, så tilgi meg.
Jeg er ikke verdt noe. Det har jeg innsett for lenge siden, etter å ha blitt innprentet det i alle alle alle år. Det er tragisk, men blir man fortalt noe flere nok ganger så blir det sant. Jeg vil heller aldri bli noe, for jeg kan ikke noe. En gang i tiden var jeg superflink og jeg har høy iq, det vet jeg, men jeg klarer ikke mestre noe, for "alle" sier at jeg ikke klarer. Disse alle vet jeg ikke hvem er. Men det har nok noe med at jeg ikke er verdt noe og derfor heller ikke klarer mestre noe. Det er ingen som har TRO på meg og den jeg er. Og på grunn av dette har jeg mistet meg selv et sted på veien.
Jeg har aldri blitt backet opp på noe som helst vis, men klarte på egenhånd å stå på med f eks gode karakterer og en signatur på hvem jeg var. Jeg tror det var en viss selvtillit. Men når ingen støtter så velger man ubevisst minste motstandsvei. Og så taper man seg selv.
Utad er jeg en oppegående sterk personlighet med meninger og positive egenskaper. Jeg er selvsikker og urokkelig. Jeg mestrer kriser hos andre, takler kaos og ordner det meste, både hjemme og på jobb. I alle år har jeg vært en sangfugl og en solstrålen. Inni meg er det mørkt og dypt. Det er en sorg over tapt barndom mens jeg fremdeles var en skolejente og nå en sorg over tapt individ. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger for ingen anerkjenner meg.

Ja jeg er misunnelig på alle de som har det jeg ikke har. Spiser det meg opp? Nei, for jeg unner de det så utrolig mye. Jeg skulle så gjerne vært str Small, men jeg er ikke det og vil heller aldri bli en str Medium. Selvfølgelig vet jeg hva som skal til for iallefall å bli noe mindre enn det jeg er nå, men jeg bryr meg nok ikke nok til å gjøre noe med det. Jeg burde vel sikkert også gre det naturlig blonde tykke håret mitt mer enn en gang i uken om jeg bryr meg om hva andre mener om jeg, men gjør det likevel ikke. Det bryr meg også lite i sammenkomster at jeg ikke har brune slanke ben og kjører BMW. Men jeg kan beundre andre og tenke at de har klart det. Og selvfølgelig ønske meg det samme. Er det misunnelse?