Fjerner kontantstøtten for toåringer

[Tjorven]

Mannen og jeg er like gamle. Han har aldri gått i barnehage og var hjemme med moren sin til han begynte på skolen. Jeg begynte i barnehage da jeg var 5 måneder. Han vokste opp i svært rurale områder, mens jeg bodde utenfor Oslo. Kanskje slikt har noe å si på hvordan man har vokst opp? Bokpstnadene var SVÆRT forskjellige, så det gjør kanskje forskjellen i hvorvidt mor må eller ikke må jobbe.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Mannen og jeg er like gamle. Han har aldri gått i barnehage og var hjemme med moren sin til han begynte på skolen. Jeg begynte i barnehage da jeg var 5 måneder. Han vokste opp i svært rurale områder, mens jeg bodde utenfor Oslo. Kanskje slikt har noe å si på hvordan man har vokst opp? Bokpstnadene var SVÆRT forskjellige, så det gjør kanskje forskjellen i hvorvidt mor må eller ikke må jobbe.

Jeg er vokst opp i Stavanger, altså i en by. Vi bodde de første årene i en leilighet vi leide av familie, bodde så noen år i borettslag før vi kjøpte besteforeldrene mine sitt hus (til takst). Mor begynte da å jobbe. Før det hadde hun jobbet som dagmamma litt til og fra, så forsåvid jobbet hun jo da vi var små også, men fra hjemmet.

Det ble atskillig mer romslig økonomi da mor begynte å jobbe, for å si det slik. Mannen min har også vokst opp med hjemmeværende mor, som først begynte å jobbe deltid da minstemann begynte på skolen. Vi er fra samme by.

Men ja, levekostnader vil selvfølgelig spille en rolle, da som nå. Og også i "gamle dager" fantes det jo damer som så verdien i å jobbe.

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men vil foreldrene til disse barna skaffe seg en jobb og sende barna i bhg dersom kontantstøtten blir borte? Er ikke problemstillingen ofte mer sammensatt enn som så? Det vil fortsatt være mer økonomisk gunstig å ikke benytte seg av bhgplass dersom forelderen ikke vil/kan jobbe likevel.

I deler av Oslo (kanskje hele?) er det gratis kjernetid i barnehager for 4- og 5-åringer. Det synes jeg er et meget viktig grep for å få en god del av barna som trenger det i barnehage. Barn som i stor grad har vært hjemme med mor. Argumentet er norskopplæring av disse barna og det har vist seg å fungere veldig bra.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Når i alle dager vokste du opp, Mindy?

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Omtrent samtidig som meg, kanskje?

Og meg.

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

På 70-tallet. Med en far i statens vegvesen og en mor som var hjemme til jeg var 7-8 år.

Jeg hadde gså hjemmeværende mamma og en pappa som var buss-sjåfør. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver.

[Katta]

Jeg hadde også hjemmeværende mor og en far som jobbet mye, men ikke tjente all verden inntil jeg var ca 7. Dvs mamma studerte deler av tiden. Og det er klart at den økonomiske situasjonen for en vanlig barnefamilie var helt annerledes da enn nå. Av det følger blant annet at det ikke var så mange "selvfølgelige" utgifter som nå, og man skilte seg ikke ut slik man ville gjort idag ved å velge en slik arbeidsfordeling. Det er garantert mulig å velge å leve slik nå også hvis man virkelig vil og finner rimelig nok bolig. Jeg mener imidlertid at dette ikke er noe staten skal være med å finansiere. En trygg overgang tilbake i jobb etter permisjon synes jeg er mer matnyttig, selv om dette heller strengt tatt ikke er nødvendig.

Skavvise. Jeg vokste altså også opp på søttitallet. Da verden var meget annerledes enn nå, og hvor velstand ikke var like stor som i dag, men jeg kan ikke huske at det var så gildt å ha hjemmeværende mamma da heller. Barna ble gjerne sendt ut for å leke alene mesteparten av dagene slik jeg husker det. Det at man hadde mindre penger og luksus enn nå er ikke ensbetydende med at man fikk så mye mer omsorg.

Ikke kjenner jeg så mange ungdommer i dag som må ha enebolig, sydentur, to fine biler og full pakke koste barna hva det koste vil heller. Det er noen sånne kjerringer som meg som får attpåklatten halvveis inn i alderdommen og selvsagt har hatt mange år å etablere bolig og sånt på, men selv sånne velger bort sydenferien to år på rad med et smil for å finansiere den delen kontantstøtten ikke dekker av inntektsmangelen for å se at begge foreldre kan ha lang tid hjemme med ungen. På søttitallet var ikke sånt noe alternativ tror jeg.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Barna ble gjerne sendt ut for å leke alene mesteparten av dagene slik jeg husker det. Det at man hadde mindre penger og luksus enn nå er ikke ensbetydende med at man fikk så mye mer omsorg.

Jeg er selvsagt enig i dette siste, ikke noe er ensbetydende med noe som helst, men dette første kjenner jeg ikke igjen i det hele tatt. Jeg ser det hevdes, og det kan godt hende det var sånn noen steder, men jeg kjenner det ikke igjen i det hele tatt fra der jeg vokste opp. Vi lekte ute ja, men vi "ble ikke sendt ut".

[Mams]

Jeg er også født og oppvokst på 70 tallet.
Med en mamma som gikk hjemme til jeg var 9 år, pappa var reisemontør (transformatorer) og reiste ganske mye i perioder.
Jeg hadde mye hjemmesydde klær fram til mamma startet å jobbe.
Bil fikk vi ikke før jeg var blitt noen år, mamma og pappa solgte huset og flyttet i blokkleilighet. Mye fordi ting ble tungvindt når pappa var ute og reiste.
(vi bodde på Kolbotn og de måtte ta buss for å handle har de fortalt)
Det var greit når det bare var søsknene mine, men jeg knotet det litt til.

Men når vi flyttet i blokk så fikk vi oss hytte faktisk, på Magnor.
Den ble solgt når mamma og pappa kjøpte huset jeg nå bor i.
De tok opp 50 000 i lån og mamma var kjempebekymret over hvordan de skulle klare det. (dette har jeg fått vite i ettertid altså)

[Milfrid]

Jeg har aldri argumentert for at det nødvendigvis er et pluss å være hjemme med mor, slik som var veldig vanlig der jeg vokste opp. Jeg sa bare at de som var hjemme måtte forsake en god del ting for å være hjemme. Om du leser innleggene mine så ser du at jeg ikke er tilhenger verken av kontantstøtten eller at barn skal gå hjemme. Men jeg synes det er helt ok at noen velger det likevel. Jeg sier bare at da må man bære der økonomiske selv (og det var der sammenlkningen min med "da jeg var ung" kom inn for å illustrere at det aldri har vært fett for normale familier å ha en hjemmværende forelder.

Og jeg for min del kjenner hauger av barnefamilier med enebolig til mangfoldige milioner, to biler og fete ferier. Men de er selvfølgelig i jobb begge to, det sier seg selv at de ikke har råd til å gå hjemme. Og ikke har de ønske om det heller.

[Katta]

Det har aldri vært fett for normale familier å bare ha en inntekt, men det var vanlig for unger å ha hjemmesydde klær og bare få leker to ganger i året. Det er ikke vanlig nå, derfor vil forsakelsen oppleves tøffere både for foreldrene og de eldre barna. Jeg synes ikke det er et argument for at staten skal sponse det, men jeg tror faktisk det er vanskeligere nå. Man vil jo gjerne fremstå som normal.

[Shaggwell]

Behovsprøvd kontantstøtte hadde vært fint.

[Nooria]

Jeg er veldig takknemlig for at vi rakk å få kontantstøtte for alle tre før det fjernes.

[Milfrid]

Hjemmesydde klær er jo siste mote nå, bare se på FP. Og så er det jo noe med at det ikke lønner seg å sy klær lengre, for klær i butikker er så mye rimeligere. Moteklær må man kanskje forsake, men der tror jeg vi som tjener godt kan være forbilder og ikke kle ungene våre opp i superdyre klær. Som de ikke vil gå med et par mnd senere, for da er de ikke in lengre.

Jeg synes i grunnen det er trist hvor mye vi forbruker, bare fordi vi kan. Jeg er ikke sikker på om verden er blitt et veldig mye bedre sted som følge av at alle har bedre kjøpekraft. Jeg vet ikke om jeg liker tidsklemmen vi har havner i, og ser jo veldig godt hvor mye bedre familien har det i den situasjonen vi er i nå, med meg som studerer hjemme fra. Samtidig som jeg veldig klart ser poenget med at kvinner (og menn!) trenger å være selvstendige og økonomisk uavhengige. Jeg kunne aldri gått hjemme uten å vite at jeg kan klare meg selv om det skulle bli nødvendig. Og ungene kommer til å oppdræ til det samme som jeg ble: utdannelse og jobb er viktig.

Men om det er veien til lykkeTM er jeg ikke 100% sikker på.

[Jeanett]

Jeg er veldig delt kjenner jeg. Altså jeg syns egentlig at kontantstøttet er fin å ha for de som vil og kan være lengre hjemme med barna etter de har fylt et år. Jeg skulle gjerne ha vært litt lengre hjemme med minsten. Jeg syns det er bare fint at de hever satsningen og forbeholder den i 1 år, fra 1-2år. Det gjør det også lettere for de med minoritetsbakgrunn å komme fortere inn i barnehager slik at de også blir sosialisert mere og kanskje hever sine norsk kunnskaper.
Jeg har nok aldri vært i mot kontantstøtten, hvorfor er man i mot det? Men jeg syns den er lav og hjelper svært lite i den store sammenheng vist man ikke får barnehageplass.

[Pøblis]

Jeg har alltid vært imot kontantstøtten og synes det er fint at den fjernes for toåringer. Aller helst synes jeg den kan fjernes helt. Jeg synes ikke det er riktig å betale folk for å ikke benytte et velferdstilbud. Familier med bare en inntekt har skattefordeler, og det synes jeg er nok.
Vi har jo gunstige persmisjonsordninger her i landet, og man kan ta ut ulønnet permisjon etter den betalte permisjonen. Man fratas jo ikke muligheten til å være hjemme lenger, men man får ikke betalt for det. Og det synes jeg er helt greit.

[Katta]

Det er jo i mange situasjoner det kunne vært kjekt å bli sponset med litt ekstra penger slik at man fikk mer fri. Når det gjelder omsorg for små barn har vi veldig gode permisjonsordninger, og vi har etterhvert et svært godt barnehagetilbud. Dette tilsammen gir en god og trygg start på familietilværelsen.

Hvis man først skal betale noen for å være hjemme, måtte det være å utvide omsorgslønnordningen. De familiene som virkelig sliter og har bruk for økonomisk støtte for å ha en forelder hjemme store deler av tiden får idag et ganske dårlig tilbud, og det ville være mer fornuftig å bruke noen kroner der når barnehageplass ikke lenger er et luksusgode for de få. Jeg mener ikke å sette grupper opp mot hverandre her egentlig, men det slo meg bare hvor mye penger som brukes på friske barn og arbeidsføre foreldre for å gi disse en god start, mens de som får en stor jobb med et sykt barn må leve på sparebluss ufrivillig i årevis for å ha noe som ligner et normalt familieliv.

[kie]

Jeg er ikke imot kontantstøtteordningen. Men den har heller ikke veid tungt nok i forhold til andre ting til at det alene har påvirket min stemme ved valg og tenker at det kontantstøtten gjorde for oss nok kunne ha blitt ordnet gjennom andre ordninger. F.eks. omsorgslønnordningen.

Så jeg håper jo at man ser litt på andre måter man kan trå til litt for familier enn å være helt ensporet i barnehagesubsidiesporet. For det er ikke sånn at one size fits all. Omsorg for barn med en viss kvalitet koster både tid og ressurser. Og akkurat slik som de voksne kan ha forskjellige behov så kan barna det også.

Jeg håper at en liten porsjon av kontantstøttepengene som nå skal "omdirigeres" kan sendes i andre retninger enn barnehagesporet. For eksempel slik at omsorgslønnsordningen fungerer og kan ivareta de tilfellene der andre løsninger enn barnehage er det barnet trenger. For jeg synes det er et poeng å tenke at subsidieringen av barns behov for å bli passet på ikke kun skal handle om at man legger penger i "investeringer" som gir god avkastning (skattekroner), men at det formålet man støtter (barnepass) også har en verdi i seg selv. Er barnehagesubsidiene kun ment for å støtte opp om foreldrenes yrkesdeltakelse eller handler det også om at man ønsker noe for barna? Om det første er tilfelle er det jo klart barnehage eller ingenting er veien å gå. Men om man tenker på den andre måten så bør det også være rom for å omdirigere denne støtten via andre kanaler når det er til barnets beste.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvis man først skal betale noen for å være hjemme, måtte det være å utvide omsorgslønnordningen. De familiene som virkelig sliter og har bruk for økonomisk støtte for å ha en forelder hjemme store deler av tiden får idag et ganske dårlig tilbud, og det ville være mer fornuftig å bruke noen kroner der når barnehageplass ikke lenger er et luksusgode for de få. Jeg mener ikke å sette grupper opp mot hverandre her egentlig, men det slo meg bare hvor mye penger som brukes på friske barn og arbeidsføre foreldre for å gi disse en god start, mens de som får en stor jobb med et sykt barn må leve på sparebluss ufrivillig i årevis for å ha noe som ligner et normalt familieliv.

Omsorgslønnordningen er til å grine av.
Og som jeg litt klønete prøvde å formulere over her; Kanskje man heller kunne se på om en styrket omsorgslønnsordning kunne sikre de tilfellene der barnehage ikke er et godt alternativ?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg er selvsagt enig i dette siste, ikke noe er ensbetydende med noe som helst, men dette første kjenner jeg ikke igjen i det hele tatt. Jeg ser det hevdes, og det kan godt hende det var sånn noen steder, men jeg kjenner det ikke igjen i det hele tatt fra der jeg vokste opp. Vi lekte ute ja, men vi "ble ikke sendt ut".

Jeg ble aldri sendt ut for at min mor skulle vaske huset, iallfall.

[Milfrid]

Ja. Jeg vil virkelig mye heller at det brukes penger på omsorgslønn til familier med barn med behov langt utover det vi A4-familier kan forestille oss. Mennesker som jobber bør få betalt for det.