Hvem var du på videregående?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Uttrykket "de kule" har alltid fått meg til å fnise litt - både som tenåring og nå som voksen. Jeg har alltid hatt mange venner både på skolen og gjennom ulike fritidsinteresser og jeg har alltid blitt dratt mot folk ut fra hvilke egenskaper de har (humor, selvstendghet, oppegåendehet, empati) og graden av kulhet har alltid vært helt irrelevant.

Årene på vgs var deilig fordi det var så befriende å komme til en stor skole med nesten 1000 elever - jeg følte meg voksen og friiii. Men jeg trivdes ikke noe særlig i klassen - noen av klassekameratene var hyggelige og voksne, men klassen var preget av en ungdomsskoleånd og de som så på seg selv som "kule" var ikke så veldig kule i mine øyne. Jeg var veldig misunnelig på venninna mi som gikk i en klasse der alle de voksne, hyggelige, trygge og politisk engasjerte guttene var - i en slik klasse hadde jeg hatt det som plommen i egget.

Nå som jeg jobber som lærer i vgs er det veldig interessant å observere de ulike sosiale rollene. Jeg har ofte samtaler med utilpasse elever hvor jeg forteller dem at livet i klasserommet er en helt egen boble og at om de ikke passer inn der, så er det bare en liten parantes i den store sammenhengen - den virkelige frihetsfølelsen begynner når man blir ordentlig voksen og velger utdanning/jobb/bosted/venner helt fritt etter egne interesser og personlighet.