Et likestilt brøl

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Hvis det omhandler om barn, bør det ut av likestillingskampen. Tilknytningsteorien er sånn, så vidt jeg har fått med meg, at det første året bør være rolig. Med en stabil person. Gjerne flere, men en bør være stabilt til stede. Alle unger er forskjellige og løvetannbarn klarer seg ofte også. Så man kan ikke si det går lukt til helvete. Men man kan si hva man vet funker.

Alt som omhandler barn bør ut av likestillingskampen? Hvorfor det, egentlig? Det handler jo om barnas framtid også? Deres muligheter den dag de selv får barn?

Jeg har aldri snakket om at det går lukt til helvete om man har en forelder. Jeg snakker om hva som er det beste for barna hvis man ser på det på makronivå, hvis man ser på det statistisk. At man legger forholdene til rette på den måten at fedre får anledning til en lengre perm (nei, ingen tvang - helt frivillig) tror jeg også vil forebygge samlivsproblematikk og skilsmisse også. Dette tror jeg vil komme mange barn til gode.

Det å diskutere fedre og foreldrepermisjon er etter min mening ikke bare en likestillingsdiskusjonskamp. Det er også en kamp for barnas beste. Det er klart, hvis man oppriktig tror at barnet lider noen nød av å ha pappaen som nær omsorgsperson (dvs. hovedomsorgsperson) deler av foreldrepermisjonstiden, så blir diskusjonen litt god dag mann økseskaft i forhold til min argumentering.