Smittsom omsorgssvikt

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Ja ja ja!!!

Det er jo forskjell på å behandle barn som voksne og på å behandle dem etter noenlunde samme etiske standard for korporale reaksjoner.

[Heiko]

Jeg har ikke trua på JJ i denne sammenhengen. Var nettopp på kurs hvor han foreleste om nettopp de tingene han skriver her. Jeg ble ikke overbevist og veldig lite imponert. mye klaginger over metoder, skoler og barnehage og svært få forslag til løsninger. For ikke snakke om store mengder udokumentert synsing.

[Milfrid]

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

:dulter: Gi meg Snåsamannen any day.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg er helt enig, altså. Selv om jeg driver eldstemann fra vettet med å være veldig forståelsesfull overfor minstemann sine raserianfall for tiden. Hun mener at min forståelse gjør at han bruker det for alt det er verd. Og til en viss grad har hun rett : han dæljet til henne i går, like etter middag, og da jeg tok ham for meg så han på meg og sa "men mamma jeg er sulten!" Jadda. Den kom han ingen vei med.

Strofen "jeg forstår... Men..." er ganske mye brukt i vårt hus. Feks "jeg forstår at du blir sint på Dadda når hun (fyll inn passende handling gjort for å irritere), men du får ikke lov til å slå likevel. Du kan skrike, trampe eller gå bort fra henne, men om du slår, så blir jeg sint på deg også". Men gutten slår okke som. Til og med når jeg ser det før han slår, og minner ham på at slåing i vår familie ikke er akseptabelt, så gjør han det likevel.

Jeg får trøste meg med at han aldri slår andre, og at han er mild og snill ute.

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Veldig viktig.

Jeg må utøve makt i den forstand at barna ikke får lov til å spise sjokolade til frokost eller droppe leksene. Men i det store og det hele har jeg størstedelen av fokuset mitt på at barna er helt egne individer som eier seg selv og sine liv. Det er jeg veldig ydmyk overfor.

[Pebbles]

Jeg synes forøvrig at JJ er en av de klokeste røstene angående menneskesyn.

Mange blir frustrert og irritert over manglende papirer og mangel på konkrete råd - jeg har aldri hatt behov for å se noens eksamensbevis for å ta kloke tanker på alvor og JJ selv sier at han ikke er noen tilhenger av "oppdragelse" og med det faller konkrete oppdragelsesråd bort. Det som gjør JJ til den mest verdifulle røsten for min del, er at han legger seg på et helt annet plan enn alle andre jeg har hørt snakke om barneoppdragelse - nettopp i det at han i grunnen ikke snakker om oppdragelse men heller om hvordan man skal omgåes andre mennesker. Det blir mer filososfisk og jeg digger hele tilnærmingsmåten hans.

[kie]

Barn er forskjellige. Det virker det som om svært få av "ekspertene" som fronter en metode har fått med seg. JJ hadde vært ubrukelig hos oss. Vi trengte en mer autoritær stil og belønning i kombinasjon med andre fremgangsmåter ble tingen.

Nå har jo jeg også barn med spesielle behov og jeg skjønner hva Temple Grandin (professor, innovatør, foredragsholder og autist) mener når hun sier at hun var heldig nok til å vokse opp på femtitallet.

Når det gjelder skole og atferdsvansker så synes jeg denne avhandlingen sier mye bra. Den beskriver også en studie der man klarte å redusere atferdsproblematikk med 60% i skolen. Jeg tillater meg å kopiere inn litt derfra:

Sitat:

I en tidligere artikkel har jeg drøftet andre mulige årsaker til at det er så mye atferdsproblemer i Norge sammenlignet med andre land (Eriksen, 2006). En viktig forklaring på samfunnsnivå er at vi i Norge noe ensidig har basert vår oppdragelse på en humanistisk ideologi («vekstpedagogikk»). Sentralt i den humanistiske ideologien (Levin & Nolan, 1991) er en ikke-dirigerende (tillatende) lederstil der barn/unge selv må ta ansvar for egen atferd og læring. Når barn får dette ansvaret i for stor grad, har mange en tendens til velge det som gir umiddelbar behovstilfredsstillelse (velger ikke-faglige aktiviteter fremfor faglige aktiviteter, velger TV fremfor lekser, etc.). Det fører, ikke uventet, til at norske elever sier de trives godt på skolen (PISA, 2004). Problemet er imidlertid at en slik oppdragelse fører til atferdsproblemer i skolen og senere stoff- og alkoholmisbruk (Baumrind, 1991; PISA, 2001, 2004). I tillegg fører den til dårlige læringsresultater, spesielt for ca. 20 % av elevene (PISA, 2004). PISA-undersøkelsen fra 2006, som publiseres i disse dager, viser videre at norske 15-åringer nå skårer generelt lavt i naturfag, matematikk og morsmål. Blant 30 OECD-land kom Norge på 24. plass i naturfag, 23. plass i matematikk og 19. plass i leseferdighet (PISA, 2007).

Ut fra psykoanalytisk teori kan vi si at mye av den norske oppdragelsen er styrt etter lystprinsippet («curling»-oppdragelse), dvs. at barn skal få det de vil ha med en gang og med minst mulig anstrengelse. En oppdragelse styrt etter lystprinsippet fører til en manglende evne til å tolerere frustrasjon og negative affekter. Toleranse for frustrasjon og negative affekter er sentrale aspekter ved egostyrke (se senere). Med andre ord: en oppdragelse basert på en ikke- dirigerende lederstil der barn i stor grad blir gitt en umiddelbar behovstilfredsstillelse, vil kunne føre til en manglende utvikling av ego (egosvak) og er således skadelig for individets personlighetsutvikling (se senere).

En mulig nevropsykologisk forklaring på hvorfor en ikke-dirigerende lederstil fører til atferdsproblemer hos mange elever, er at frontallappene i hjernen ikke er ferdig utviklet før ca 25-årsalderen. I frontallappene er hjernens overordnede styringssystem («hjernens administrerende direktør») lokalisert. Hjernens overordnede styringssystem har en rekke funksjoner og kalles med en fellesbetegnelse «de eksekutive funksjoner» (Pennington & Ozonoff, 1996). Når disse strukturene og funksjonene ikke er ferdig utviklet, vil individet blant annet ha begrenset evne til å planlegge på lang sikt, og det vil ha vansker med å regulere følelser fra de dypere delene av hjernen. Resultatet blir derfor at barns og unges atferd styres av kortsiktige konsekvenser mer enn av langsiktige, og når de kommer i konflikt, styres deres atferd i for stor grad fra primitive følelser.
Mange barn og unge trenger derfor en «ytre eksekutiv funksjon» (ytre ledelse) for å kompensere for den manglende utviklingen av deres «indre eksekutive funksjon» (egenledelse). Et sentralt spørsmål blir derfor hva slags følger kunnskap om hjernens utvikling bør få for valg av lederstil i oppdragelsen av barn og unge. Er så denne kunnskapen i overenstemmelse med den empiriske forskningen på effekter av ulike typer lederstiler i oppdragelsen av barn og unge? Dette er spørsmål jeg vil besvare nedenfor med utgangspunkt i mitt eget program for forebygging av atferdsproblemer i skolen.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Unger er ikke voksne. Det er to ting som skiller relasjonen til barna våre fra relasjonen til andre voksne. Det ene er at de er barn. De er medmennesker og like verdifulle som voksne, men de er barn. Barn må møtes som barn. De lever i en annen tidsregning, de har andre perspektiver og de har en annen logikk. På enkelte områder skal de respekteres for dette, på andre områder er de rett og slett ikke samtykkekompetente på egne vegne. Jeg er også veldig opptatt av at barn er viktige og verdifulle mens de er barn, de er fiks ferdige 4,5,6,7 eller 9-åringer og ikke et potensiale for å bli en mer eller mindre bra voksen. Men respekt for dem og deres følelser innebærer faktisk at vi ser at de er barn og behandler dem på deres nivå, som av og til betyr at vi må ta upopulære avgjørelser. Barn velger ikke nødvendigvis det beste for seg selv om de er godt informert, det er derfor man har en aldersgrense på samtykkekompetanse og en myndighetsalder.

Det andre som skiller forholdet til barna våre fra forholdet til voksne, er at vi har ansvaret for barna. Det er faktisk min jobb som forelder å sørge for at barnet mitt får det han trenger, uavhengig av om det skjønner hva dette bør være eller er enig. Man bør ta disse valgene med det riktige utgangspunktet, altså respektere at barn er egne individer og at deres meninger og følelser teller, men til syvende og sist er det de voksne som har ansvaret for å velge riktig. Uavhengig av hva barnet mener i øyeblikket. Slik er det ikke med voksne. Og vi kan ikke stikke av fra foreldrerollen om barnet ikke lar seg korrigere. Voksne kan man kutte kontakten med, man kan ta ut skilsmisse eller flytte bort. Barna har man ansvaret for uansett med mindre myndighetene griper inn.

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

Jeg har sansen for Jesper Juul. Men da med tanke på holdninger. Det han sier om holdninger til barn er veldig viktig. Derimot kan han ikke brukes som en oppskrift på barneoppdragelse når ting blir vanskelige da han forutsetter at barn ønsker å samarbeide og reagerer "riktig". Og at man har oversikt nok til å forstå de signalene barnet sender. Jeg har lært mye av han, men som oppskriftsbok på unger synes jeg "de utrolige årene" er bedre. Spe den med litt Juulske holdninger så blir det ikke så galt tror jeg.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes forøvrig at JJ er en av de klokeste røstene angående menneskesyn.

Mange blir frustrert og irritert over manglende papirer og mangel på konkrete råd - jeg har aldri hatt behov for å se noens eksamensbevis for å ta kloke tanker på alvor og JJ selv sier at han ikke er noen tilhenger av "oppdragelse" og med det faller konkrete oppdragelsesråd bort. Det som gjør JJ til den mest verdifulle røsten for min del, er at han legger seg på et helt annet plan enn alle andre jeg har hørt snakke om barneoppdragelse - nettopp i det at han i grunnen ikke snakker om oppdragelse men heller om hvordan man skal omgåes andre mennesker. Det blir mer filososfisk og jeg digger hele tilnærmingsmåten hans.

Jeg også. Men man må ta det for det det er.

[Brutus_]

Er det noen som vet om Jesper Juul selv har maktet å reprodusere seg? For en uinvidd kan han til forveksling minne om en seriekriminell polakk....

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

For der første at han ikke får/får gjøre det som var årsaken til at han ble sint og slo. Altså, om han dæljer til søsteren fordi hun ikke vil la ham velge film, vel da får han ikke velge film. Og om han ikke aksepterer den konsekvensen, så får han ikke se film i det hele tatt. Dæljer han til henne fordi hun har provosert ham, får det konsekvenser for begge. For å bruke samme eksempel med film så får ingen av dem se film om det feks var hans tur å velge, og hun terger ham med ting hun vet ender med krangel).

Selvfølgelig er det ingen sammenheng mellom handling og konsekvens, anne enn at det var selve valget av film som førte til handlingen. Hvis det bare blir krangling når de skal velge, uten slossing, så blir som regel konsekvensen av at de må se det vi velger (siden vi ikke orker å høre på kranglingen). Og vi har innført konsekvenser for eldstemann også, for at hun ikke skal provosere minstemann slik at han havner i trøbbel.

Ferskt eksempel fra et par dager siden. De skulle få ligge på vårt rom, siden pappa var borte. Og jeg ga klar beskjed om at om det ble krangel så røk begge opp, siden jeg ellers hadde risikert at eldstemann hadde fyrt opp minstemann, slik at hun fikk ligge alene. Det virket, de var stille som mus og sovnet fint.

Ellers røk barnetv for minstemann i går. Han hadde fått beskjed om at han skulle få se resten av Tooth fairy om han oppførte seg (ungene ser vanligvis ikke barnetv i ukedagene, om det ikke har vært noe spesielt). Det røk da han dæljer til søsteren for no good reason. Udiskutabelt, siden han gikk mot over hele stuegulvet med hevet hånd, mens jeg stod på kjøkkenet og sa at om han slo, betydde det at han ikke hadde lyst til å se filmen.

Synes jo synd på ham også da, for noen ganger er jo søsteren så plagsom at jeg forstår at han sprekker. Men vi kan jo uansett ikke akseptere at han slår (derav samtalen om at vi forstår at han blir sinna, men han får ikke slå likevel). Og en del samtaler med søsteren at det ikke nytter å grine til oss etter at hun har terget broren ut av sitt gode skinn.


Vi snakker selvfølgelig om hva som har skjedd etterpå.

Og nei, jeg ville ikke nektet mannen å se på tv om han slo. Jeg ville meldt ham til politiet.

[Ivars_mamma]

Pedagogikk.no har noen interessante motsvar til JJ. Jeg er selv ikke fan av JJ, så jeg synes det er godt å se at det finnes andre tanker Her er forøvrig en motartikkel til stykket. http://www.pedagogikk.no/Jesper%20Ju...0-%2017.03.pdf

[Polyanna]

Når det gjelder helt uakseptable ting, som vold, så må man jo jobbe langs to spor, tenker jeg: Demonstrere at det er uakspetabelt, ved tanker, tone og egentlig å reagere slik det er naturlig å reagere (ALLE bli vel både lei seg og forbanna når ungene slår?).

OG å jobbe MASSE med alternative strategier. Hvorfor slår du? Hva tenkte du? Hvorfor stoppet du å tenke? Akkurat HVA var triggerpunktet ditt når du gikk i svart? Hvis du skulle gjort det om igjen, det som skjedde nå, hvordan kunne du klart å stoppe deg selv? Er det noe jeg kunne sagt eller gjort som kunne hjulpet deg til å stoppe?

Jobbe med alternativer, som å knytte nevene hardt og BRØLE i stedet for å slå, eller sparke i veggen.

Rollespill (kjempenyttig!).


Et eksempel fra meg selv: Jeg har EN person i livet mitt som driver meg til å gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør. Han er rett og slett verdens mest irriterende mann, og klarer gang etter gang å provosere meg til jeg blir rødglødende av raseri, brøler, banner og roper. Det er pinlig, og også helt uakseptabelt. Jeg burde klare å ta meg sammen! Men det har vært kjempevanskelig, og har kommet som et sjokk på meg selv også, hver gang.

Det hadde IKKE hjulpet om mannen hadde tenkt ut en konsekvens for meg hver gang det skjedde, altså. For dette er jo noe jeg selv også GJERNE vil klare å kontrollere, og så får jeg det ikke til.

To ting har hjulpet. Det ene er at at Him (her inne - jeg blåste ut etter en situasjon en gang), spurte: Men akkurat HVA er det som trigger deg? Utover at det er en irriterende krangel? Hva får deg til å bikke over helt? Først fnyste jeg bare av det - det var jo opplagt at jeg ble sint, så irriterende som den mannen er! Men så tenkte jeg litt til, og det sm utløste raseriet mitt hver gang var ikke selve krangelen, men i det øyeblikket han nektet å høre på meg, enten ved en -taktikk eller ved å gå før han hadde hørt på meg. At han insisterte på å ha rett uten å ha hørt på motargumentene. Da klikket det. Hver gang. Utrolig nyttig! Det har hjulpet noe fantastisk!


Det andre er at jeg har øvd på teknikker. "Talk-to-the-hand"-teknikker. Humor. Faste fraser som "jeg hører du sier det, men jeg er uenig og dette er det uansett jeg som bestemmer, så det er ikke noe å snakke om."


Jeg er HELT sikker på at dette er uendelig mye mer effektivt også for barn, enn å sette opp en kjip konsekvens.

Når man bikker over og mister kontrollen så vurderer man jo uansett ikke konsekvensen. Den forsvinner i den rødglødende lavaen av raseri.

Sinnemestring er noe som krever øvelse, refleksjon og masse, masse hjelp, for de som sliter med det.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Ivars_mamma, her.

Pedagogikk.no har noen interessante motsvar til JJ. Jeg er selv ikke fan av JJ, så jeg synes det er godt å se at det finnes andre tanker Her er forøvrig en motartikkel til stykket. http://www.pedagogikk.no/Jesper%20Ju...0-%2017.03.pdf

Ser at de er tilhjengere av det der absolutt horrible PALS-programmet, og da mister jeg litt tråden.

Hadde jeg hatt barn på en skole som drev med sånt så hadde jeg sett etter alternativer.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ser at de er tilhjengere av det der absolutt horrible PALS-programmet, og da mister jeg litt tråden.

Hadde jeg hatt barn på en skole som drev med sånt så hadde jeg sett etter alternativer.

Ja, jeg også. Jeg ser også at de skriver:

Sitat:

Felles for disse programmene er fokuset på fremming av ønsket adferd hos barna

Det er det vel heller ingen som tviler på. At det fremmer ønsket adferd, betyr ikke at det er en grei metode. Jeg syns også det er teit og unyansert å si at straff og belønning er motsetninger, da fraværet av belønning selvfølgelig vil oppfattes som en straff.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

JJ hadde vært ubrukelig hos oss. Vi trengte en mer autoritær stil og belønning i kombinasjon med andre fremgangsmåter ble tingen.

Nå har jo jeg også barn med spesielle behov og jeg skjønner hva Temple Grandin (professor, innovatør, foredragsholder og autist) mener når hun sier at hun var heldig nok til å vokse opp på femtitallet.

JJ ubrukelig hos oss også. Vi kan bruke elementer, men som helhet er det feilslått. Jeg er skikkelig sur på meg selv for at jeg hørte så mye på folk fra FP, og tenkte at vi rett og slett måtte tenke "goodwill", "empati" og "indre motivasjon". Mannen min har fnyst av dette hele tiden, og langt om lenge innså jeg at han hadde helt rett. For vårt barn var en slik tankegang helt bak mål. Så vi har vært nødt til å iverksette det jeg kaller en "Margrethe Munthe"-oppdragelse på han. Det er tungt, for jeg vil så gjerne være en som løser problemer med goodwill, men det går bare ikke. Jeg har snakket med flere lærere, sosinomer og PP-folk på skolen til sønnen min, og de er på mitt parti. Det er ganske fælt å måtte oppdra guttungen på denne måten i det offentlige rom. Jeg får ofte rare blikk, og folk tenker nok sitt. Nei, fy, strengt forbudt, slem gutt og snill gutt er ikke ord man ofte hører i den moderne barneoppdragelsen, så jeg føler meg ofte som et gufs fra fortiden. Jeg skulle derfor ønske at det var litt mer aksept der ute for at JJs metode ikke er veien, sannheten og livet for alle og enhver.

[Tallulah]

Men Divine og kie, det blir litt rart for min del når dere trekker fram at det ikke funker på deres barn, når begge deres barn har diagnoser som går på at nettopp slike ting ikke funker.