Relativ fattigdom

[Lykken]

Jeg irriterer meg også over begrepet relativ fattigdom, det virker som (media) man da kan kalle folk som egentlig burde hatt helt grei økonomi som fattige. Ref. den damen som hadde "tatt seg råd til" 700 000 i studielån, bor urbansentralt i Oslo og ble uforusett alenemamma uten den jobben/karrieren som tenkt.
Og at man i det hele tatt kan være inne på tanken å kalle noen som har inntekt nok til å ta opp stort huslån for fattige er helt bak mål.
Jeg tenker som så at vår generasjon og de enda yngre er utrolig bortskjemte og kravstore i forhold til våre foreldre og besteforeldre. De har et helt annet forhold til det å måtte knipe på krona, spare jevnt og trutt, ikke sløse penger på restaurantbesøk og oppnå en del vi mener vi SKAL ha før vi er førti rundt pensjonistalder. Jeg tror ikke de har kalt seg selv for fattige av den grunn. Min mor som har vært kronisk syk og uføretrygdet i alle år har sammen med min far som har tjent vanlig godt har ok fin bil, hytte og hus nettopp fordi de har vært flinke økomiske i yngre alder. Og folk som er ressursvake med lav inntekt og dårlig evne til å klare seg her i livet kan nok kalles fattige, men samtidig så er det også litt rettferdig at de som har større ressurser også klarer å opparbeide seg bedre økonomi. Alle kan ikke ha det likt, selv om man ikke ønsker store klasserforskjeller slik det er i mange andre land. Sånn sett fanger vårt gode velferdssystem opp mye av det som kunne vært mye større forskjeller.