Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.

Ikke sant; det er alltid ekkelt med det som avviker fra det man er vant til. Tror jeg hadde blitt like engstelig om min mor hadde satt seg ned med mild stemme og blomster i blikket når jeg trasset som verst.

Men en annen ting: jeg nekter å være flau eller skamme meg over å brøle av og til! Det er for meg en helt naturlig del av et temperament og det å være menneske, og havner i kategorien "folk er forskjellige". Unnskyldning er selvsagt noe annet, men jeg gidder ikke gå rundt å føle meg mindreverdig eller ille berørt fordi om jeg hever stemmen altfor mye når jeg er trøtt eller irritabel. Det går under begrepet "normalvarianter" i min bok.

Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that.

Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til. For at ikke ungene skal høre at vi krangler. :dobbeltmoral: