Likestilling? Tårnfrid eller muffinsblogging?

[Erica]

Som ungjente ble jeg oppfattet som rødstrømpe; en som var opptatt av at kvinner og menn skulle ha like rettigheter, og gjerne diskuterte det høylytt. Jeg valgte en utdanning langt fra kvinnetradisjonelle utdanninger. Vel, virkeligheten innhentet meg, om man kan si det sånn. Jeg ble (uplanlagt) gravid før jeg rakk å komme meg ut i arbeidslivet. Dermed fikk mannen et forsprang i karrieren sin. Jeg endt opp med å være hjemme til jenta var 2 - og kom meg ut i yrkeslivet da.

Jeg oppdaget ved å være hjemme at livet ikke var helt som jeg hadde trodd det var da jeg var ung. Barnet kryper under huden på deg på en måte som gjør at man gjør helt andre valg enn man trodde man skulle gjøre.

Men jeg har tross dette endel verdier i bunn som gjør at jeg ikke har gått i fella at jeg lar alt av ansvar for barn og hus ligge på meg, men at det naturlig er et felles anliggende. Dette kommer nok også av en mann som er opptatt av likestilling, men kanskje mest en bevissthet fra min sin side at selv om jeg endte med å være hjemmeværende en periode er det ikke gitt at det skal være slik arbedsfordeling for alltid.

Vi har nå 3 barn, jeg har hatt det meste av permisjonene, men far har fått ha sine uker i ro og fred hjemme uten meg hengende over han. Det har vært verdifullt der og da, i tillegg til på lang sikt. Han skjønner mye av arbeidet som ligger i å være hjemme med barn. Når vi trengte å forlenge den siste permisjonen uten lønn tok vi 40% perm uten lønn hver, og det var en veldig god ordning.

Jeg er nå 100% utearbeidende, samme med han. Grunnen til at vi greier det uten å slite oss er at vi deler alt av arbeid i heimen, begges jobber er like viktige og vi er likeverdige parter både på bortebane og hjemmebane. Han hadde ikke kunnet jobbe fullt uten min innsats, og jeg hadde ikke kunne jobbet fullt uten hans. Så her er vi enten 2 Tårnfrider eller ingen.