Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Mamarazzi]

Hvis man skal ta for seg sitt eget personlige forhold til str. 42, så må jeg ærlig innrømme at dette er for mye for meg. Med mine 159cm - 160cm på en god dag - så er str. 36-38 perfekt for meg! Når jeg bikker over str. 40, så begynner jeg å bli kvapsete - på 42 regelrett overvektig... Dog er jeg ganske bred rundt ribbeina, så selv da jeg var str. 32 for 11 år siden, så brukte jeg BH 80(A).

Det blir helt umulig å sette en "overvektighetsstandard" på en spesiell størrelse, men det var kanskje heller ikke meningen.

Når det gjelder å ha 10-15 kilo for mye på kroppen, så er jo dette ganske unødvendig egentlig... Det skal ikke de største endringene til for å gjøre noe med dette, men man må jo selvfølgelig ta fatt i kosthold/bevegelse. Kan jo komme hele familien tilgode, det.

Selv hadde jeg 15-18 kg for mye etter fødsel i 2003 og frem til i fjor (har hatt jojoperioder før også). Hjemme så er det bare jeg som har vært overvektig. Gubbelure ligger under snittet, og vesla ligger midt på. Det var jeg som spiste for mye feil mat i forhold til hvor lite jeg beveget meg.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Det tror jeg du har mye rett i, samtidig som "naturlig kroppstype" kan bli en hvilepute for en ganske usunn livsstil.

Men jeg ser at for mange med ekstrem overvekt så startet det med helt unødvendig slanking av valpefett eller en naturlig litt rundere kroppsfasong.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det tror jeg du har mye rett i, samtidig som "naturlig kroppstype" kan bli en hvilepute for en ganske usunn livsstil.

Men jeg ser at for mange med ekstrem overvekt så startet det med helt unødvendig slanking av valpefett eller en naturlig litt rundere kroppsfasong.

Om man er veldig overvektig så er det ikke et utseendeproblem først og fremst. Det er et helseproblem som bør løses fordi det kan ta livet av deg på sikt.

Det er noe ganske annet når jenter med naturlig pærefasong skal slanke bort hoftene sine fordi det er moderne med bar mage. Andre år, som i år, skal jenter med gutteromper plage seg opp i vekt fordi det er moderne med stor rompe plutselig.

Enhver har en eller annen kroppsfasong fra naturens side. Om man innefor denne varierer med noen kilo over eller under normal BMI så har det som regel lite å si for annet enn estetikk - som også vil variere hva som oppfattes som vakkert. Men mange ønsker da så sterkt å oppnå et eller annet estetisk uttrykk at de altså ender med å ødelegge både helse og selvbilde. Uten at de hadde noe som var i nærheten av et problem i utgangspunktet. Det er utrolig trist. Særlig når man slår sammen hva folk gjør med egen selvfølelse i jakten på et bestemt utseende - også hører vi fra de fleste både menn og kvinner at det som oppfattes som attraktivt slettes ikke er å ha årets motefasong på kroppen - det varierer hva hver enkelt synes er fint, og den eneste fellesnevneren er gjerne god selvtillit - det funker for de aller fleste ser det ut til.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Det kan jeg nok være enig i. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg selv var på ungdomsskolen og vgs. så lurer jeg på hvorfor jeg fikk så lite oppbacking hjemme på at min høyde godt kunne tilsvare en vekt på 60kg +/-. Jeg tror jeg gikk med en antagelse om at folk skulle være uforanderlige fra 14 år og opp. Jeg var ferdig utvokst i høyden på 7.-8. klasse, og når man da er nesten 1,70 så er det jo ikke så rart at man på vei mot å bli en kvinne forandret seg (og at bunaden måtte syes ut).

[Toffskij]

Den skikken med bunad til konfirmasjonen er intet mindre enn forferdelig, synes jeg. Selvfølgelig skal man ikke beholde fjortenåringkroppen livet ut!

[Tussa]

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

[Polyanna]

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Året etter konfirmasjonen fant vi ut, en uke før bunaden skulle brukes, at jeg hadde lagt på meg 5 kilo og den passet ikke. Så da var min mor helt enig i at jeg skulle slanke meg de 5 kiloene.

Lurt.

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Jepp. Jeg ble slanket fra jeg var seks år. Når jeg nå ser barnebilder av meg selv så lurer jeg på hva i alle dager de holdt på med - jeg var ikke bare helt og fullstendig normalvektig - jeg var rett og slett et helt nydelig lite barn. Jeg var rund i kinnene akkurat som minstesønnen min er - men som han er slank i hele kroppen så var også jeg det. Ikke et gram for mye.

Resultatet var at de altså ødela selvbildet mitt. Og da spilte det ingen rolle om jeg ble enorm - jeg var jo allerede et misfoster.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Den skikken med bunad til konfirmasjonen er intet mindre enn forferdelig, synes jeg. Selvfølgelig skal man ikke beholde fjortenåringkroppen livet ut!

Å få bunad er greit nok. Jeg er glad jeg fikk den. Men det burde vært selvsagt i dialogen at kroppen forandres. Jeg tenker bare på hvordan jeg snakker til eldstemor hos oss. Når noen klær er blitt for små/og eller trange, "ja så klart blir de det. Du vokser og forandrer deg. Da kjøper vi nye." Det er sånn det skal være. Det som handler om mat og styring der inngår ikke i dialogen. Barn skal vokse og utvikle seg, og de skal ha klær som passer uansett. Det handler litt om å gjøre det naturlige naturlig, og så passe på kostholdet og å være i aktivitet på sidelinja.

[apan]

Minner meg om at min mor mente at konfirmasjonsbunaden "var en grei justering å ha en gang i året" . Resultatet er at jeg de siste 20 årene har hatt en bunad som egentlig ikke sitter særlig pent (den er både fikset ut og inn som kriseløsninger stadig vekk, men aldri gjort noe ordentlig med), samt at jeg i flere år kriseslanket meg halve mai. Akkurat det trenger jeg ikke lenger da jeg nå har litt mer kontroll over vekta hele året.

[Polyanna]

Jeg fikk min virkelig profft ordnet nå etter at jeg var godt ferdig med å amme tredjemann, og det var verdt hver krone!

(Det er dog ikke en cm å gå på nå, så sånn jeg er nå får jeg visst bare være. Eventuell kriseløsning: La mellomsøster arve den. )

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Amen. Der sa du det. Jeg er helt på linje med deg. Jeg skjønner dog at vi får kroppsfokuset rett i fleisen støtt og stadig, mitt eneste møte med personlig trener på Elixia endte som følger: Jeg ga ettertrykkelig beskjed om at mitt mål med trening var å bli i god form, PT kvitterte med å si at "disse øvelsene er fine til å stramme opp de og de områdene".

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Året etter konfirmasjonen fant vi ut, en uke før bunaden skulle brukes, at jeg hadde lagt på meg 5 kilo og den passet ikke. Så da var min mor helt enig i at jeg skulle slanke meg de 5 kiloene.

Lurt.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jepp. Jeg ble slanket fra jeg var seks år. Når jeg nå ser barnebilder av meg selv så lurer jeg på hva i alle dager de holdt på med - jeg var ikke bare helt og fullstendig normalvektig - jeg var rett og slett et helt nydelig lite barn. Jeg var rund i kinnene akkurat som minstesønnen min er - men som han er slank i hele kroppen så var også jeg det. Ikke et gram for mye.

Resultatet var at de altså ødela selvbildet mitt. Og da spilte det ingen rolle om jeg ble enorm - jeg var jo allerede et misfoster.

Jeg blir helt fortvilet over sånne historier. Særlig med tanke på at jeg selv har en datter som sliter med kroppsbildet sitt, og som har vært på vei utoverbakke. Hun jobbes nå med i forhold til å spise nok (tett oppfølging fra meg og sykehus), og legge på seg det lille hun trenger for å få kroppen og psyken i balanse igjen etter en periode med svært usunne holdninger og handlinger.

Hun er ennå langt fra mager, men slank, og har en kropp med former. Om jeg skulle støttet henne i hennes syn på at lår som faktisk synes og en mage som faktisk kan klemmes litt på uten at det bare er hud på ta tak i er en grunn til å gå på diett, ville vært helt ødeleggende for henne. Og med stor sannsynlighet ville det gitt henne et spiseproblem i lang lang tid fremover.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg fikk min virkelig profft ordnet nå etter at jeg var godt ferdig med å amme tredjemann, og det var verdt hver krone!

Jeg skal også gjøre det når jeg er ferdigammet og har en kropp som jeg tror holder seg sånn en stund.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Egentlig bør man ikke anskaffe seg bunad før man har født 3 barn.

Hva med de som ikke får 3 barn da? :skingrestemme:

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Jeg har ingen problemer med at 42 blir en standardstørrelse i Norge. Virkelig ikke. Jeg brukte 42 i bukser da jeg ble gravid med førstemann i en alder av 23. Da ble jeg såpass tynn at mormor begynte å gråte av glede da hun hørte at jeg var gravid, for så innhul som jeg så ut, trodde hun jeg hadde kreft.

Hvis jeg noensinne kommer meg ned i 42 igjen skal jeg juble. Og den som våger å fortelle meg da at det egentlig ikke er noe å juble for fordi det egentlig er en stoooor størrelse, kan ta seg en bolle.