Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Polyanna]

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Jeg går fortsatt inn i konfirmasjonsbunaden min, og den er ikke en gang sydd ut. Det er ikke fordi jeg har beholdt tenåringskroppen, men fordi min mor som sydde bunaden, visste hva hun gjorde. Jeg husker jeg var rimelig oppgitt over at hun hadde sydd den altfor stor. Jeg kom jo aaaldri til å vokse inn i den. Men det gjorde jeg, bortsett fra at hun hadde et optimistisk syn på hvor høy jeg kom til å bli.

Forøvrig har jeg oppdaget noe merkelig nå etter å ha født fire barn. Jeg føler meg faktisk slankere/mer vel/fornøyd med kroppen min nå, selv om vekta viser ca det samme som før og endog litt mer enn før siste svangerskap.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Min er også sydd med masse å gå på. Jeg fikk den sydd ut til dåpen av vår sønn, og inn igjen etterpå. Og den skal ut igjen nå til neste dåp (Det går ikke å få ammepuppene mine inn i en bunad laget for mine normale minipupper, uansett om jeg skulle klart å få magen flat igjen på tre mnd) og inn igjen etterpå. Litt større enn den var til jeg ble konfirmert er den nok, men sannelig ikke mye.

Så er det jo bare 16 år siden jeg fikk den da, jeg antar at om 5-10-15 år kan det være mindre å gå på.
Jeg ser jo av min mor, hun gikk opp fra midten av trettiåra en plass, tenker jeg. Knapt 55 år gammel snudde hun opp/ned på alt, og gikk fra 42/44 til 38. Det gjorde hun fordi hun fikk diagnosen diabetes 2, og innså at med arvestoffer som gjorde det utenkelig at hun ikke skulle få det, et blodtrykk indremedisineren ikke klarer å få under kontroll, og altså diabetes og moderat overvekt, var hun på vei inn i det hjerte/kar-opplegget begge hennes foreldre slet med til de døde. Med to hjertesyke foreldre (avdøde sådanne) fristet ikke det, og hun klarte det ingen hadde trodd, av alle hos hennes indremedisiner som fikk diabetes det året, er hun den eneste som har kostholdsregulert det, uten insulin, og hennes blodsukkerverdier var ikke de som gjorde henne til den opplagte kandidat for det, akkurat. Stålvilje til å gjennomføre det vi alle vet må til.

Som en bonus kunne hun avbestille timen hun hadde for å få satt kiler i siden på bunaden sin, hun måtte sy den inn i stedet...

Jeg vet ikke om jeg kunne fremvist samme stålvilje og selvdisiplin, jeg tviler nesten på det. Men jeg innser at med denne arvelige faktoren som spiller inn her (min arvestoff-prøve var i det minste god da!) bør jeg nok passe meg de neste 5-10 årene. Enn så lenge lever jeg gratis på en åpenbart god forbrenning eller noe sånn, men det varer vel ikke evig...

Gladtjukk tror jeg aldri jeg vil bli, så jeg håper å klare å holde meg under de grenser jeg selv finner behagelig. Det får tiden vise.