Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Neket]

Jeg får umiddelbart et inntrykk av at folk gjerne bruker slemmere uttrykk om kroppen sin dersom man har noen veldig få kilo ekstra kontra om man har et alvorlig vektproblem?

Selvsagt kan man ikke uten videre si at alle som er i størrelse 42 trenger å ta av. Jeg er som nevnt en raus 44 når jeg er meget slank, som regel er jeg en 46. Det er akkurat passe på meg med min fasong. Og 46 i underdelen medfører som regel at jeg er en 42/44 i overdeler.

Dessuten er ikke 42 large. 40/42 er medium der jeg handler. Så er 44/46 large.

Dog er 42 i overdeler og som regel også 44 aldeles for korte for meg, så jeg kan ikke bruke dem åkke som. Med mindre noen mener jeg burde krympet litt.

Også tenker jeg om overvekt og gjennomsnittsvekt på vei oppover at den muligens stiger som følge av at flere får alvorlig overvekt - ikke at hvermansen og alle i størrelse 42 skal skjerpe seg, sånn for å svare på mitt eget spørsmål.

[Gaia]

Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av hva som står inne i klærne, jeg er mer opptatt av at de passer til meg. Jeg har bruker pt. alt fra størrelse 36 til 42. Det er blant annet veldig få draktjakker som passer meg hvis de er mindre enn størrelse 42, fordi jeg er relativt bredskuldret, til tross for at jeg ellers har en ganske sped kroppsbygning.

Topper, bukser og skjørt er stort sett M eller 38/40 når jeg har en vekt og fasong jeg føler meg komfortabel med. Siden jeg har anlegg for å legge på meg på magen, og siden magen er det stedet det er "skumlest" å samle på fett, så prøver jeg å holde meg til den størrelsen. Men jeg har venninner som er betydlig slankere enn meg som likevel bruker litt større størrelser bla.a pga. høyden.

Det viktigste er vel at man har en kropp og en livsstil man føler man kan leve med, ikke hvilken størrelse som står i klærne.

[Dragen]

Jeg holder et øye med min vekt fordi jeg gjerne vil ta vare på min helse. Det er viktig for meg. Jeg har et nivå for varsellampe, for meg er det str 42. Jeg ser jo at når jeg nå veier like mye som en uke før forrige fødsel, er det på tide å ta noen grep.

Jeg gjør følgelig justeringer for å investere i min trivsel. Hva andre veier bryr jeg meg lite om, samtidig som jeg også deler den generelle bekymringen over at gjennomsnittsvekten øker. Fordi helse er viktig.

[Luftslottet]

Jeg er litt for gladtjukk i 44, og litt lubben i 42. Det er både vekta, BMI og dobbelthaka enige i, og da er det på tide å trene litt mer og spise litt mindre. Det betyr ikke at andre ikke er smashing i disse størrelsene, eller at det er noe i veien med dem på generell basis. 42 er en helt grei, middels stor størrelse. Men den dagen en vanlig norsk 42 går fra å være en middels/stor størrelse til en liten, tror jeg vi er ute og kjøre. Om de slankeste blant oss ligger på 42-46, og de litt mer lubne må handle i BiB-avdelingen, vil det avgjort si noe om tyngden på befolkningen som helhet. Nettopp fordi det er så stor forskjell på oss. Noen er små og nette. Om de skal være sunne, bør de bruke mindre størrelser, på samme måte som en del høyere og kraftigere damer selvsagt bør bruke større.

Min kropp tar seg best ut når jeg er omtrent 38/40 på overkroppen og 40/42 i nederdeler. Jeg er timeglass med brukbart utstyr både foran og bak, så særlig mindre enn det ville ikke ta seg bra ut på meg nå. Frem til i begynnelsen av 20-årene, brukte jeg 36/38, og det er virkelig ikke noe mål nå. Som Mim var inne på i den andre tråden; jeg kan godt se ut som en dame med (snart) to barn. Det er greit, det er jo sånn ståa er. Når det er sagt, må jeg ofte handle topper i mammaavdelingen også når jeg ikke er gravid, fordi samtlige størrelser blir altfor korte. Det hjelper ikke for meg å kjøpe noe som ser ut som et telt på meg, det når fortsatt ikke ned til buksa.

Sakser litt fra den andre tråden, jeg også:

Sitat:

Jeg syns at det å si at størrelse 42 aldri betyr overvekt, blir omtrent like feil som å si at det alltid gjør det. Men jeg kan være enig i at det nok sjelden vil tilsi fedme. Om det finnes objektive mål for overvekt (eller skjønnhet, menneskeverd, psykisk styrke), er verken badevekta eller klesstørrelser blant dem. Det blir for unyansert, det var det jeg ville frem til.

Størrelser, også den omtalte 42, er relative. Min mann er svært slank, og selv om vi to bruker samme størrelse i shorts, betyr ikke det at jeg er det. Jeg er over 20 cm lavere, og veier nesten like mye. Skal jeg da la være å ta tak i overvekten min, fordi jeg kan skryte av et normalt tall bak i buksa? Selvfølgelig ikke.

[Tussa]

Eg har aldri sagt at 42/44 er for overvektige, men det er jo fortsatt en stor størrelse innenfor normalsegmentet av størrelsar? Det er jo ikkje noko EG finne på, men slik har det jo alltid vore?

Og ang. ordet feit så brukte eg det om meg sjøl når eg kjem opp i størrelse 46.

Den andre tråden snakka om alarmklokker og der var vi fleire som kjenne at dei ringe i størrelse 42/44. Og det var jo akkurat det Veravera spurte om, korleis gå frå normalvektig til overvektig. Når eg ligg på 42/44 er det ei magisk grense for når EG tendere til overvekt.

[Polyanna]

For en absolutt avsporet debatt.

Om folk er tykke eller tynne i 42 eller 48 er da virkelig ikke noe å mase med. Noen er sunne i 44, noen er det ikke. Det kommer an på blant annet høyde og kroppsbygning.

Men: Det som ble nevnt av Milfrid er "problemet" med at folk er "litt tjukke", "noe overvektige", "gladtjukke" eller hva har du. Om de så er det på 40 eller 48.

Altså de som har såpass mye usunt fett rundt mage og deromkring at det gir en signifikant helseulempe.

Og der er jeg litt delt. Altså, i et folkehelsepolitisk perspektiv er det selvsagt en utfordring at vi får økende forekomst av følgesykdommer i den gladtjukke delen av befolkningen.

Men å gå derfra til å si at enkeltmennesker BØR gjøre de forsakelsene som trengs for å komme ned i en sunnere størrelse? Det syns jeg er vanskelig. Så lenge folk ikke er helt og mener at "litt å ta i skader da ikke" og "hva JEG, jeg er da IKKE tjukk!", når de er overvektige inn i den helseskadelige størrelsen, så syns jeg vel at den enkelte skal få ta valg rundt sin egen helse.

Hvis man er en ekte hedonist som får intens og rikelig glede av å kose seg med mat, vin og øl i såpass overflod at det er vanskelig å forene med å være slank, så syns jeg man selv skal få ta vurderingen om at "dette er verdt risikoen".

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! ", men prøver faktisk å holde smella.

Det samme gjelder jo folk som velger å røyke. (For eksempel de som slutter når de er gravide, men begynner igjen etterpå. De velger jo at de ønsker å være en som røyker).


Jeg syns vel det skal være en menneskerett å ta "dumme" valg. Jeg FORETREKKER at de gjør det fullt informert og veloverveid, men kan vel strengt tatt ikke påby det heller.

Samtidig: Som samfunn ønsker jeg at man legger til rette for at befolkningen tar ferrest mulig av disse dumme valgene. At trening er godt tilrettelagt. At barn vokser opp med et sunt og fint forhold til mat. At det er sykkelstier overalt. At det arrangeres masse løp, ritt og renn for bredden. At det finnes treningstilbud for de som ikke passer på SATS. At folk er godt informert. At alle vokser opp og kan lage ordentlig mat.

[Floksa]

Jeg var engang nede i str 48, da fikk jeg omtrent ikke gå i fred på gaten

42 er en våt drøm

[Chanett]

Når jeg er 42 så er jeg for stor.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Samtidig: Som samfunn ønsker jeg at man legger til rette for at befolkningen tar ferrest mulig av disse dumme valgene. At trening er godt tilrettelagt. At barn vokser opp med et sunt og fint forhold til mat. At det er sykkelstier overalt. At det arrangeres masse løp, ritt og renn for bredden. At det finnes treningstilbud for de som ikke passer på SATS. At folk er godt informert. At alle vokser opp og kan lage ordentlig mat.

Hvis vi greier det, altså å legge til rette for gode valg, uten å stigmatisere de som tar (samfunnsmessig) "feil valg", tror jeg vi er kommet langt. Dessverre har vi en tendens til å bli så flinkiser at vi ikke greier å ta vare på de som ikke tar samme valg som oss. Jamfør behandlingen av røykere, nå som vi er blitt verdensmestere i å forby røyking.

For oss gladtjukke, vil jeg vel også mene at det er mye viktigere å komme i bedre form enn det er å bli slank. De som er i god form, selv med noen kosekilo, tror jeg har et helt annet helsemessig utgangspunkt, og et energinivå som er langt høyere enn mitt eget per i dag.

[Toffskij]

Etter min mening har de siste dagenes vekttråder vist med forferdelig tydelighet hvor mange kvinner det er som ikke er fornøyd med seg selv, som bruker masse energi på å se ned på sin egen kropp og på skyld og skam over spising osv. Jeg mener, å spise mindre enn man egentlig har lyst til i offentligheten fordi man er redd for hva andre måtte mene?

En annen ting jeg stadig ser i sånne tråder, er historier om unge jenter som er litt runde. Og i stedet for å gå og kjøpe noen klær som passer, begynner de på et sirkus av opp-og-ned-slankekurer som varer livet ut, og som for en del ender opp med resignasjon og massiv overvekt.

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Mine pupper krever av og til str. 42. Jeg er 160 og fin og flott.

Men det er jo ikke sånn at noen sier at om man er en str 42 så er man IKKE fin og flott?
En som er str 34 er jo mindre enn en som er str 42, det er ganske logisk. Men det behøver da ikke bety at den ene er flottere enn den andre, og jeg har ikke inntrykk av at noen mener det, selv om de sier at når de begynner nærme seg str 44 feks, så må de begynne ta tak før det sklir helt ut.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dessuten er ikke 42 large. 40/42 er medium der jeg handler. Så er 44/46 large.

Størrelser er jo helt umulig å bli kloke på.
Jeg har str S til L i samme merke til og med Og hvilken str jeg bruker er helt avhengig av hvor jeg handler. Men for meg er 42/44 ca L. Jeg er en 40/42 oventil, og vipper mellom M og L. Da jeg brukte XL lå jeg som regel på 46.

[Havbris]

Når jeg er str 42, så er jeg slank.
Så i mitt tilfelle, så er det helt greit.
Det kommer jo som mange andre påpeker, ann på kroppen ellers.

[Polyanna]

Tinetoff: Jeg tror også at det er sunnere å være litt gladtjukk enn å være enormt deprimert over den ene, ikke-så-store bilringen, og å jojoslanke seg i årevis. Men det ER jo ikke de eneste alternativene, da!

Det er klart at det sunneste er å over tid ha et jevnt, sunt kosthold og jevn vekt på et sunt nivå, med moderate mengder med sunn mat man liker og en passe fysisk aktiv hverdag.

Det er tross alt mange som slanker seg 1-3 ganger i løpet av et liv, for eksempel hver gang de slutter å amme, eller når minsten begynner på skolen og de vil ha småbarnskiloene vekk.

Og som senere har en livsstil som holder dem sunt slanke og aktive og utenfor risikosonene.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Jeg er enig med deg. Å forebygge usunt forhold til kropp må være aller viktigst, med å forebygge usunn kropp på andreplass. Men som jeg var inne på: Det aller beste må jo være begge deler - om man greier å formidle verdien av god helse, uten samtidig å nedvurdere seg selv eller andre om de ikke er riktig der.

For min del er det mye viktigere at kroppen fungerer som den skal, er sunn og har overskudd, enn hvilken størrelse som står på merkelappen. Men igjen - jeg har ingen issues med mat, og er ikke spesielt misfornøyd med utseendet på kroppen min heller. Det er en God Ting, og noe som gjør meg til et mer harmonisk menneske. Foreldrene mine har nok lykkes i den første biten, men sviktet litt på bit nummer to. Ingen i min familie er i særlig god form, og der er vi alle litt misfornøyde. Vi ser at dét også trengs.

[Nessie]

Men for MEG er det stor forskjell på å trives i egen kropp når jeg er en 42 enn når jeg var en 48/50. Det handler om at jeg nå kan kjøpe klær og sånn som jeg faktisk synes er fine. Det er jammen ikke like enkelt i dette landet om man er opp mot str 50. Da ble det litt sånn at jeg kjøpte fordi det passet. Jeg skjønner jo at dette ikke er viktig for alle, men for meg er det det.

Åh - gladtjukk!
Dette syns jeg var et fantastisk uttrykk, enten det nå er ment som en livsbejaende kommentar eller som et spark i siden til de av oss som veier litt for mye og som trives likevel. Jeg har nok mine tanker om de klærne i skapet som ikke passer lenger, og om "dengangda", men mest av alt er jeg rett og slett - ja- gladtjukk!

Viktigere enn å diskutere hvorvidt ulike klesstørrelser tilsier overvekt eller ikke ( ) syns jeg det er at flere av oss beveger oss mer for å holde kroppen i form, og er bevisste hva vi putter i oss. Det gir store helsegevinster enten man er slank eller lubben eller gladtjukk.

Og da holder jeg mennesker med spisevansker utenfor, jeg vet at det ikke er bare å være bevisst på kosthold når psyken er i ubalanse på dette området.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! ", men prøver faktisk å holde smella.

Og det synes jeg er bra . For det er faktisk ikke gitt at det ER sånn for alle. Jeg har trent mye mer i andre perioder i livet, og i mange av periodene HAR det vært kjempebra for meg, jeg har likt det og blitt glad av det. I andre perioder har jeg faktisk ikke blitt glad av det. Og med full jobb og et familieliv, blir jeg ikke særlig glad av mye trening. Tur og slikt med familien, og generell bevegelse - ja. Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Jeg er enig med Tinetoff, for mange av oss som kanskje har noen få kilo for mye ift BMI-skalaen, er det viktigere å forsøke å holde seg stabil slik at det ikke tar av videre enn å presse ned de kiloene.

[Toffskij]

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.