Fra tynn/slank til overvektig

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over.

Nå spør jeg fordi jeg lurer - men kommer man noen gang i kategorien "ta seg sammen" når man har hatt sykelig overvekt? Altså hjelper slankeoperasjon på den bakenforliggende årsaken til at man blir sykelig overvektig? Det blir jo litt som å tenke at alkoholikere etter noen år skal kunne begynne å drikke "bare litt" igjen?

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

Den måtte komme! Men jeg er dypt uenig i kommentaren i den rødprikken, for jeg understreket jo til og med i innlegget mitt at jeg ikke mente at alle skulle opp i en størrelse 42 - at det ble feil iom at verken klesstørrelser eller BMI sier noe om folks fettprosent - som er det jeg synes er problematisk at øker. Så jeg føler liksom at jeg fikk en rødprikk som det er andre her som sikkert fortjente mer.

Men ok, jeg ba jo om den. Jeg er enig i at tråden egentlig handlet om slanke mennesker som blir ekstremt overvektige. Men samtidig er det jo viktig å si at det ikke er alle som blir det. Nettopp fordi det ikke er snakk om "å ta seg sammen, trene mer og spise mindre" for dem som ikke stopper når de passerer 15ish kg for mye.

:springer inn for å se om det stemmer at jeg har fått noen oppveiende grønne av Smilet i det siste: