Fra tynn/slank til overvektig

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)

Takk for svar! Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? *Med fare for å bli peppret skikkelig* Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )