Fra tynn/slank til overvektig

[Synnemor]

Jeg har i voksen alder gått fra å være normalt slank til å bli temmelig tynn, så jeg er vel strengt tatt ikke kvalifisert til å uttale meg i denne tråden, men jeg gjør det likevel.

Iset har et poeng, jeg tror det fins en del overvektige der ute som bruker mat som trøst og kommer inn i en ond sirkel de ikke klarer å komme seg ut av. De har i utgangspunktet et annet problem og får et overvektsproblem i tillegg.

Jeg tror også at veldig mange kvinner er utsatt for vektøkning i enktelte livssituasjoner. Å flytte hjemmefra og begynne med studier som ofte skjer i begynnelsen av 20-åra tror jeg er en noe risikofylt tid mht vektendring. Man skal lage seg et eget liv med egne matvaner, og mange studenter tyr til billige og lettvindte (ofte usunne) løsninger i matveien. I tillegg slutter de kanskje med den organiserte treningen de drev med gjennom ungdommen, og kommer man ikke i gang med trening under studiene er det lett å legge på seg.

I tillegg er barneproduksjonsalderen "farlig" mht vekt. Man legger normalt på seg en del i svangerskapene, og langtfra alle klarer å nå matchvekt igjen etter fødsler. Det krever en del selvdisiplin å spise sundt og trene når man har små barn - man er ofte sliten og sofaen roper mer enn joggeskoene. Det blir lett slik at det siger på noen ekstra kilo for hvert barn, og vips så er det kanskje blitt 15 tilsammen. Selv om man innerst inne er klar over hva som skjer, har man ikke alltid overskudd nok til å ta tak i det.

Med fare for å bli hudflettet:
Jeg tror også dette har noe med miljøet man oppholder seg i å gjøre. Mannen min og jeg diskuterte faktisk dette for kort tid siden. Vi var i svært 40-årslag nylig, og da vi kom hjem sa Synnemormannen at det var påfallende mange meget slanke og flotte damer i selskapet - han var imponert over hvor godt disse mødrene (hvorav de aller fleste var over 40) holdt seg. I denne omgangskretsen er trening VELDIG høyt prioritert, mange driver idrett på høyt nivå ennå i tillegg til at de har krevende jobber og drøssevis av barn. Vi konkluderte vel egentlig med at denne gjengen kanskje ikke var representativ for den gjennomsnittlige 40-åring. Det er lett å bli påvirket av dem man er sammen med - jeg merker selv at det er lett å bli påvirket av alt treningspratet til disse menneskene. Motsatt: Vanker man i et miljø der mange er kraftige/overvektige - kanskje pga årsakene øverst i innlegget - og trening/kosthold ikke er noe stort samtaletema, er det kanskje vanskeligere å bryte denne livssituasjonen og gå ned i vekt alene?