Dele pensjonspoeng ved omsorg for barn

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jepp. Så å fremstille det som at kvinnen snylter på mannen og i tillegg er så frekk at hun forlanger pensjonspoeng, blir bare for dumt. Den som jobber redusert gjør jo det for familien, seg selv inkludert. I likhet med de fleste som jobber utenfor hjemmet, antar jeg.

Men er du ikke enig i at dette normalt bare gjelder innefor visse rammer?

Hvis en kvinne (for å fortsette i det tradisjonelle eksempelet) er hjemme med tre små barn, mens han jobber 150 % og kanskje reiser mer enn han er hjemme, så er jeg med på at hun bidrar til familiens økonomi ved å gjøre det mulig for ham å ha den jobben han har. Når det har gått 15 år, ungene går på videregående eller bor på hybel og klarer seg fint selv, så synes i alle fall ikke jeg at man bidrar til det økonomiske fellesskapet lenger, om man ikke har egen inntekt. Mener du fortsatt at det er logisk at paret skal måtte dele de verdiene som han opparbeider da?

[Milfrid]

Det får da være måte på hva staten skal regulere. Enig med Høyre, dette kan reguleres privat, uten at state skal blande seg. Om en velger å gå hjemme, kvinne eller mann, så må man sørge for at man har et økonomisk sikkerhet mht framtiden. Har man ikke det, da er man dum. Og de mener jeg ikke at er statens oppgave å sørge for at man kan være dum. As in der er ikke nødvendigvis dumt å være deltidsarbeidende eller hjemmeværende noen år, med det er usannsynlig dumt å ikke være klar over at de har økonomiske konsekvenser ut over tapt inntekt de årene enn gjør det. Og noen pensjonspoeng fra mannen gjør en ikke nødvendigvis bedre rustet til å klare hverdagen om partneren tar din hat og går.

Ellers jeg litt over bildet av mannen som jobber seg i hel. Det stemmer helt sikkert i mange tilfeller. Men jeg tviler på at det er ufrivillig, i alle fall ikke her i expatland. Selv om jeg særdeles glad jeg er velsigne med en ektefelle som kommer hjem til normal tid og bidrar. Jeg hadde blitt usedvanlig bitchete om jeg hadde vært gift med ektefellene til et par av venninnene mine - som kommer hjem i 19-tiden og forventer strøket hus og unger klar for sengen. Mitt eksemplar får middag, men så må han og ungene rydde etterpå. Og lekser, lek og leggingen deles mellom oss.

... Så kanskje han er en sånn dobbeltarbeidende stakkars likevel da.

Seriøst. Forslage om å dele pensjonen er bakstrebersk og kan fort bli en sovepute. Me don't like.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Men er du ikke enig i at dette normalt bare gjelder innefor visse rammer?

Hvis en kvinne (for å fortsette i det tradisjonelle eksempelet) er hjemme med tre små barn, mens han jobber 150 % og kanskje reiser mer enn han er hjemme, så er jeg med på at hun bidrar til familiens økonomi ved å gjøre det mulig for ham å ha den jobben han har. Når det har gått 15 år, ungene går på videregående eller bor på hybel og klarer seg fint selv, så synes i alle fall ikke jeg at man bidrar til det økonomiske fellesskapet lenger, om man ikke har egen inntekt. Mener du fortsatt at det er logisk at paret skal måtte dele de verdiene som han opparbeider da?

Hun har nå bidratt i de årene til at han kan jobbe så mye og prioritere karrieren i så stor grad at den lønnen han har opparbeidet seg er hun en smule delaktig i. Og det hun har ofret i arbeidserfaring og jobbmuligheter bør gjenspeile seg i noen pensjonspoeng. Det kan hende han ikke hadde hatt den stillingen og den lønna hvis ikke hun hadde gitt ham muligheten til å skippe henting/levering, oppmøte på treninger og kamper og foreldreavslutninger og alt annet ansvar mht hjemmearbeid og oppfølging av unger.
Jeg synes det er utrolig rart at mange her vinkler det som at flesteparten er noen late kjerringer som går på rosemalingkurs og ser på såpeoperaer i 15 år, mens den stakkars mannen sliter seg fullstendig ut på jobb. Jeg tror virkelig ikke det gjelder flesteparten. Men at mange damer opp gjennom årene, spesielt vår foreldregenerasjon, har ofret seg for at mannen skal kunne gjøre karriere tror jeg er riktig.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Hun har nå bidratt i de årene til at han kan jobbe så mye og prioritere karrieren i så stor grad at den lønnen han har opparbeidet seg er hun en smule delaktig i. Og det hun har ofret i arbeidserfaring og jobbmuligheter bør gjenspeile seg i noen pensjonspoeng.

Det er ingen som tvinges til å være økonomisk avhengig av en partner. Det er i langt de fleste tilfeller et frivillig valg. Og dette valget kan forholdsvis enkelt kompenseres med innbetaling til en privat pensjonsordning, noe som overflødiggjør deling av pensjonspoeng.

Jeg har konkludert med hvorfor jeg synes dette er et dusteforslag: det er lett å ordne seg økonomisk slik at man ikke sitter igjen som svarteper ved en skilsmisse sent i livet. Dette krever dog at man tar ansvar for sin egen situasjon.

Å kreve at staten skal ordne det slik at kvinner (og noen ytterst få menn) ikke sitter igjen med ingen ting, hvis de først ikke har en inntekt og deretter ikke har sørget for en privat pensjonsordning, blir litt som å si at "vi må ha en ordning for dem som ikke forsikring på husene sine, for det er så synd på dem hvis det skulle begynne å brenne". Noen ting må man rett og slett bare sørge for å ta ansvar for selv her i verden.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er ingen som tvinges til å være økonomisk avhengig av en partner. Det er i langt de fleste tilfeller et frivillig valg. Og dette valget kan forholdsvis enkelt kompenseres med innbetaling til en privat pensjonsordning, noe som overflødiggjør deling av pensjonspoeng.

Jeg har konkludert med hvorfor jeg synes dette er et dusteforslag: det er lett å ordne seg økonomisk slik at man ikke sitter igjen som svarteper ved en skilsmisse sent i livet. Dette krever dog at man tar ansvar for sin egen situasjon.

Å kreve at staten skal ordne det slik at kvinner (og noen ytterst få menn) ikke sitter igjen med ingen ting, hvis de først ikke har en inntekt og deretter ikke har sørget for en privat pensjonsordning, blir litt som å si at "vi må ha en ordning for dem som ikke forsikring på husene sine, for det er så synd på dem hvis det skulle begynne å brenne". Noen ting må man rett og slett bare sørge for å ta ansvar for selv her i verden.

Jeg er altså ikke uenig i det du sier, jeg er usikker på om jeg synes forslaget er bra. Jeg måtte bare debattere litt rundt den holdningen enkelte viser ovenfor kvinner som er og har vært hjemmeværende eller deltidsarbeidende.

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jah, right. Alternativt er du en superduper tøffelfjott hvis du har en kone som ABSLOUTT insisterer på å være hjemme og du selv må jobbe ræva av deg og du faktisk går med på det uten å ville. Tru´kke det er flesteparten altså.
Men det er nok av svært karriereorienterte, ambisiøse egomenn som synes det er helt topp med hjemmeværende eller deltidsjobbende kvinne, alternativt at de aldri er hjemme og tar null ansvar slik at kona MÅ være hjemme for at det skal gå i hop. Alternativ at mann og kone i samråd har bestemt at det er best for deres familiesituasjon for en lengre periode at en går hjemme.

Det virker som om mange ikke forstår mannsrollen særlig godt her synes jeg. Er det ikke forståelse for at mange menn føler at det ligger forankret i deres kjønnsrolle å skaffe familien penger til det som trengs?

Kvinner som velger å være hjemme skal få følge sine instinkter til krampa tar dem. Men å anerkjenne at en del menn faktisk ikke uten videre ser bare lystbetont på å jobbe mer enn de må om de kan dele med noen for å holde SS Familien på vannet - det skal vi visst ikke?

Hvorfor skal man ikke anerkjenne at mange menn jobber ekstra og stresser livet halvveis av seg for å få endene til å møtes - fordi de er alene om å tjene penger? Jeg kjenner faktisk flere eksempler på dette personlig.

For ordens skyld så kjenner jeg også karriæremenn som helst gjemmer seg på kontoret. Men det er slettes ikke alle som er sånn. Og ikke får de se stort til ungene sine når de skilles heller siden de da får i fleisen at de aldri "var der for dem".

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Men er du ikke enig i at dette normalt bare gjelder innefor visse rammer?

Hvis en kvinne (for å fortsette i det tradisjonelle eksempelet) er hjemme med tre små barn, mens han jobber 150 % og kanskje reiser mer enn han er hjemme, så er jeg med på at hun bidrar til familiens økonomi ved å gjøre det mulig for ham å ha den jobben han har. Når det har gått 15 år, ungene går på videregående eller bor på hybel og klarer seg fint selv, så synes i alle fall ikke jeg at man bidrar til det økonomiske fellesskapet lenger, om man ikke har egen inntekt. Mener du fortsatt at det er logisk at paret skal måtte dele de verdiene som han opparbeider da?

Hvorfor 150 %? 100 % (vanlig arbeidsuke) burde ikke slite på den utearbeidende mer enn "normalt". At man velger enn høyere stilligsprosent fordi man har lyst, (men ikke er avhengig av), blir noe annet.