Født med surrogatmor fra India - etisk dilemma? (vg)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Da er du et bedre menneske enn meg. Jeg klarer ikke å ha sympati for henne i den situasjonen hun har satt seg og ikke minst de to barna i. Dette synes jeg er så kynisk og idiotisk at jeg har ikke ord.

Jeg føler med henne, jeg har ikke sympati. Altså, jeg forstår at det må være uendelig kjipt å innse at man ikke får med seg hjem unger man føler er sine og som man har hatt omsorgen for i 7 mnd. At man er livredd for deres videre sjebne - og over tanken på at man kanskje må bosette seg i India for å beholde dem.

Jeg synes imidlertid ikke at det betyr at hun nå skal få fripass. Faktisk begriper jeg ikke at det skal være mulig, uten å samtidig si at det vil gjelde alle som gjør det samme, og på den måten undergrave surrogatiloven fullstendig.

Som jeg skrev tidligere - jeg ser ikke problemet med at noen bærer barn fram for noen de er glade i. Men jeg ser definitivt problemet i at kvinner - uavhengig hvor i verden - ser på det å få barn som en måte å tjene (hardt tiltrengte) penger på, og at noen mennesker synes det er ok å kjøpe barn på denne måten. For det er det man gjør - man kjøper et barn, et barn som er spesiallaget for formålet. Det er ikke snakk om å adoptere barn som allerede er kommet til verden, og som trenger et nytt hjem, det er snakk om å lage et barn for det formålet å ta det med hjem. Det er milevis mellom det og adopsjon. Det kan ikke vagt sammenliknes! Barn som adopteres er barn som allerede er født, og som ellers ville måtte bo på barnehjem/på gaten/i dårlige hjem osv. Surrogatbarn er barn som ikke hadde blitt til om ikke noen hadde bestilt akkurat det barnet.

Så kan man jo si: ja men hva med disse to barna, de er jo statsløse/vil ikke bli klargjort for adopsjon osv osv. Og ja, det er en uendelig kjip situasjon denne kvinnen har skapt for disse barna. Og når jeg leser "jeg visste ikke at det kunne få slike konsekvenser"-ish snakk, så blir jeg skikkelig og tenker at det får være måte på å være dum! Virkelig! Og jeg har ingen umiddelbar løsning på hva man gjør med disse barna. Men det første man bør gjøre er å sørge for at de får et statsborgerskap. Og så får man finne noen som er kvalifisert til å adoptere dem. Og jeg mener at det ikke uten videre er gitt at det er hun som har hatt dem de siste syv mnd.

Adopsjon i Guatemala var en god stund slik - kvinner ble gravide mer eller mindre for å adoptere dem bort - de fikk betalt for det (eller frastjålet barna hvis de ikke ville adoptere dem bort. ). Norge stoppet adopsjonen derfra fordi det var såpass grått det som skjedde der borte, og etter gjorde flere land det samme. Tror til og med USA til slutt måtte innse at det ikke var særlig ryddige forhold der nede lengre, og jeg vet Guatemala jobber for å rydde opp i forholdene - slik at de barna som faktisk trenger nye hjem kan få det.

Nå dro jeg diskusjonen litt ut på siden her, men jeg brenner ganske sterkt for at vi som adopterer skal kunne se ungene våre i øynene etterpå. Og det må gjelde for surrogatbarn også. Jeg har ei datter som lurer veldig på fortiden sin, og jeg er fryktelig glad for at jeg skal slippe å fortelle at jeg leide en mage hos en fattig dame et eller annet sted, som barn fram henne for å få penger til å forsørge familien. Barn er ikke og skal ikke være en vare som kjøpes for penger, verden bærer helt galt av sted om det blir sånn at barn produseres etter våre behov for å få barn.

Og igjen, det sier jeg vel vitende om at jeg var så når å bli en av dem som måtte gå barnløs gjennom livet selv. Jeg var blant de heldige som fikk adoptere, som fikk barn. Men jeg vet også med meg selv at jeg ikke ville fått barn for en hver pris, da ville jeg heller løst det behovet på annet vis - som fostermor feks.