Mer om liv, død, leger og slikt

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Cascaye, her.

Jeg er for aktiv og passiv dødshjelp.
Det begrunner jeg med at hvert enkelt menneske skal få bestemme over egen kropp, også når denne kroppen skal slutte å eksistere.

Ja, det vil jo bli det som er retten til å dø. Så vidt meg bekjent kan man nekte å motta behandling som pasient? Kan man ikke, tro?

Men... Hva når det er snakk om barn da? Det er jo vanskelig for et lite barn (ikke at det er uproblematisk for en voksen) å si i fra om egne ønsker. Skal foreldre ha de siste ordet om å redde et meget sykt barn/la det få lov å dø, eller bør legene ha det?

Jeg problematiserer her, jeg vet det. Jeg synes bare at det er et vrient tema, samtidig som jeg jo mener at også barn må få lov til å dø dersom alternativet er f.eks. er et liv med sterke kroniske smerter.

[Mams]

Man kan nekte å motta behandling.
Når det gjelder barne r det foreldrene som bør ha det siste ordet. Det er de som er barnets formyndere fram til de er 18 år elles, hvorfor skal de plutselig ikke ha den samme myndighet ved alvorlige sykdommer?
Det er også de som må ta vare på barnet etterpå.
(Ikke dermed sagt at de ikke vil være glad i barnet altså, for de vil nok være det uansett.)
Man skal ikke redde et liv for en vær pris, om "konsekvensene" er et liv plaget av smerter helel tiden f.eks.
Å leve et liv som "grønnsak" ser ikke jeg på et fullverdig liv.
Å la et barn med f.eks en meget alvorlig hjerneskade få lov til å dø mener jeg er mere humant en å redde barnet for en hver pris.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Når det gjelder barnet er det foreldrene som bør ha det siste ordet.

Nei, nei, nei! Foreldrene må aldri få ha det siste ordet, det er et alfor stort ansvar å bære på. Jeg har selv stått i en situasjon hvor jeg (og min mann) måtte ta stilling til om barnet vårt skulle behandles videre eller ikke - vi ble tatt med på råd men til syvende og sist var det legene som avgjorde. Heldigvis!

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Nei, nei, nei! Foreldrene må aldri få ha det siste ordet, det er et alfor stort ansvar å bære på. Jeg har selv stått i en situasjon hvor jeg (og min mann) måtte ta stilling til om barnet vårt skulle behandles videre eller ikke - vi ble tatt med på råd men til syvende og sist var det legene som avgjorde. Heldigvis!

Foreldrene skal selvsagt ikke ta bestemmelsen dønn alene, de må få alle opplysninger de trenger og legene må komme med sine råd.
Et par jeg kjenner var i en slik situasjon. Barnet viste alle tegn på at kroppen begynte å bli utslitt, men legene sa i fra at det kunne være bare en fase, men at de trodde at barnet ikke ville overleve. Med de ville selvsagt gjøre sitt om foreldrene ønsket det. Foreldrene tok valget at de ikke lengre ønsket at barnet skulle ha det vondt og de tok med seg barnet for at det skulle få dø hjemme. Dette var snakk om et MEGET etterlengtet barn. De hadde egentlig fått beskjed fra fertilitetslegen de brukte at de ikke kunne få barn, så dette var en bonusgave av de store. Barnet var prematurfødt, men var blitt 4 mnd når de tok avgjørelsen.
I mange situasjoner vil det være legene som tar siste beslutning, men jeg mener nok at foreldrene bør ha mere og si.
Kanskje mye i lys av programmet TM henviser til, hvor foreldre stod fram og sa at det beste ville faktisk om de hadde latt barnet få dø. (dette foreldre til barn som faktisk levde)

[Embriksmamma]

Hm, ja - er enig med deg.

Men _det siste ordet_ må foreldrene aldri ha, mener jeg. Jeg er iallfall veldig glad for (hvis jeg kan bruke ordet "glad" her) at min mann og jeg ikke hadde det avgjørende ordet når det ble bestemt at behandlingen på vår sønn skulle avsluttes.

[Mams]

Om dere og andre i en slik situasjon skulle hatt det avgjørende ordet helt alene kanskje ville slitt med skyldfølelse. En ikke reell skyldfølelse, men tvilen om alt virkelig ble gjordt. Om man gav opp for sl
Det at man har en ekspertise som tar det avgjørende ordet i mange situasjoner er for at vi mennesker ikke skal måtte ta valg som vil gi oss problemer i ettertid, med tanker som: Hva om, viss om.

Så det jeg mener med å avgjøre er at foreldrene bør ha en medbestemmelsesrett. At de skal ha all gjeldende informasjon og skal få mulighet til å ta en avgjørelse over hva de ønsker og tenker.
Men i noen tilfeller vil nok foreldrenes ønsker ikke være forenielig med hvilke muligheter som er reelle. Men noen ganger tror jeg nok leger også overprøver foreldrenes ønsker, spsielt der hvor foreldre ønsker at livet skal avsluttes for barnet. Der hvor et liv vil være preget av smerter, eller lang smertefull behandling før barnet er "friskt".