I lys av en del andre tråder

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror vi lever på to forskjellige planeter, for jeg forstår ikke hva du, Zefied (og sikkert Jessica) ikke aksepterer. Aksepterer du ikke at 14-åringen har sex? Eller aksepterer du ikke muligheten for at 14-åringen kan ha sex. Jeg skjønner ikke hva "akseptere" har med saken å gjøre, for så vidt jeg vet, låser ingen 14-åringen sin i kjelleren og / eller har muligheten til å kontrollere alt tenåringen foretar seg. Du skriver noen ord om "strutsementalitet", jeg mener ganske bestemt at det er de som ikke aksepterer (dvs - er åpen for) muligheten for at 14-åringen har sex, som utviser en sånn holdning.

Jeg ønsker ikke at mitt barn (ja, jeg anser 14-åringer som barn) skal ha sex, men det hjelper ikke at jeg kjefter, kommanderer, truer eller på noen måte ikke forbereder 14-åringen på at noe sånt kan skje. Han eller hun kan komme opp i en slik situasjon, og selv om jeg håper at ingenting skjer, så føler jeg meg uansett tryggere hvis 14-åringen er godt forberedet (sikkerhet mtp egen seksualitet, kunnskap om beskyttelse), samt viten om at han eller hun alltid kan komme til meg med problemene sine.

Det har i mine øyne ingenting med "kompis" rollen å gjøre. Hadde jeg vært det, hadde jeg blitt med på festen.

Nå misforstår du meg her.

Det er jo nettopp det du beskriver som jeg ville frem til. At man som voksen er tydelig på hva man mener er riktig samtidig som man er en tilgjengelig voksen det er mulig å snakke med.

Jeg kommer aldri til å si at grøftefyll er greit. Jeg kommer allikevel til å gjøre det klart for barna mine at de når som helst kan ta en drosje eller ringe for å bli hentet, og vi vil stille opp.

Det er forskjell på å akseptere atferden og å akseptere barnet. Det er en rekke ting du aldri vil høre meg si er ok. En rekke valg jeg ikke ønsker at mitt barn skal ta. Det vil ikke si at jeg stikker hodet i sanden. Tvert imot. Men det betyr at jeg selv er tydelig på hva jeg mener. Det er nok av foreldre som er så redde for å "miste" kontakten med barnet at de istedet mister tydeligheten. Og den trenger faktisk ungene i sine mest turbulente år.

Jeg håper mine barn alltid vil vite hvor jeg står i forhold til det jeg mener er destruktiv atferd. Jeg vil allikevel være der for dem mens de gjennomgår tiden der de kanskje er innom noe av det. Men for meg er det viktig å være tydelig på egne holdninger midt i dette, fremfor å bli så redd for å miste "vennskapsrelasjonen" til barnet at jeg blir en utydelig liten dott som ungen aldri helt får grep på hva mener. Jeg tror det er viktig for barna at noen er tydelige og voksne. At noen er foreldre.

At du og andre klarer å legge i dette at jeg vil lukke øynene for muligheten for at barnet gjør ditt og datt. Vel, det blir så dumt at jeg ikke vet om jeg gidder å forklare meg ytterligere.