Lillemor har blitt vegetarianer, og jeg trenger hjelp med å finne gode alternativer

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Grunnene du nevner der Esme, er nettopp derfor jeg mener man bør tilrettelegge om man har en langvarig kjøtt- og fiskenekt, uansett hva man kaller det. Fordi hvis man bare dropper kjøttet og fisken og ikke øker på med omega 3 og proteiner et annet sted så blir det ikke et sammensatt kosthold.

Ja, men det er forskjell på å gjøre det fordi man er pragmatisk (fordi man har et barn man ikke får til å spise med de verktøyene som man har som forelder) eller om man "respekterer hennes overbevisning" synes jeg.

Jeg har en fireåring som kun ved mild tvang spiser hva som helst. Om han hadde erklært seg som vegetarianer, burde jeg ha tilrettelagt for det likevel? Hvorfor skulle jeg i så fall gjøre det? Han hadde ikke fått noe bedre kosthold enn hva han allerede har?

Det virker som alle snakker forbi hverandre her. Jeg mener at det ikke spiller noen rolle hva årsaken til fiske-og-kjøtt-nekten er, man må takle det som forelder som best man kan, for noen barn vil det si at det funker å komme med press, for andre barn må man bare være pragmatisk, og om man ikke synes det er viktig så driter man i det.

Poenget er: om årsaken oppgies til å være "har blitt vegetarianer" for et barn på 4 år, skal man handle annerledes enn hva man hadde gjort av hvilken som helst annen grunn?

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Jeg tror jeg rett og slett bare sier amen til dette.

Jeg hadde selv store planer om å bli vegetarianer da jeg var liten. Det gikk fort over, ettersom det nærmet seg jul og min mor lurte på hva jeg skulle ha til julemat.
Mannen i mitt liv blir tvangsforet med fisk når det er fisk til middag. Det er ikke det beste han vet, men her blir det rett og slett ikke servert flere typer middag bare fordi noen ikke liker eller ikke vil ha det den dagen. Og det gjelder enten man er 38 eller 5,5 år.

Sånn praktiserer vi det også, (bortsett fra det med tvangsfôringen) med det resultat at mannen min som lager stort sett all maten flere ganger har blir sittende å spise tre porsjoner middag siden hverken jeg eller eldste sønnen liker det samme som han liker. Det er greit for oss, men det hadde blitt problematisk dersom han insisterte på å lage mat som bare han likte hver dag.

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Når det gjelder mat er vel den lureste reglen at foreldrene bestemmer hva som serveres, mens barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det som blir servert.

Det er jeg enig i.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nemlig, og det er jo helt greit synes jeg. Jeg hadde derimot syntes det var rart om du gjorde noe annet bare fordi hun oppga grunnen til å være vegetarianer, og at det skulle utløse alternative retter.

Altså: Det er forskjell på problemstillingen "barnet mitt nekter å spise kjøtt og fisk" og "barnet mitt er vegetarianer" sånn som jeg ser det.

Jeg oppfattet ikke den forskjellen i problemstilling, og tenkte at barnet ikke ville spise kjøtt eller fisk. For min del ser jeg ikke den store forskjellen på om barnet ikke vil spise det av følelses- eller smaksgrunner, når resultatet blir det samme, nemlig at barnet ikke spiser. Jeg ser at det kan oppfattes ulikt da, og at problemstillingen blir en annen som man kan reagere sterkere på.

Klart, jeg kunne tvunget barna mine til å smake/spise all slags mat, jeg tvinger de jo til å ta medisiner og å pusse tenner. Men det krever at vi er to voksne til stede dersom det skal gjøres mot barnets vilje.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Poenget er: om årsaken oppgies til å være "har blitt vegetarianer" for et barn på 4 år, skal man handle annerledes enn hva man hadde gjort av hvilken som helst annen grunn?

Ikke på annen måte enn at man bør tilpasse argumentasjonen sin til barnets argumentasjon for å nekte å spise den gitte matvaren. Det betyr at hvis jeg ikke hadde klart å overbevise barnet, gjennom argumenter og "mild tvang" om at matvaren var noe som burde spises, så hadde jeg (i det stille) forsøkt å tilrettelegge kostholdet sånn at matnekten i det minste ikke endte opp med mangelssykdommer.

Jeg hadde nok ikke gjort noe stort nummer ut av det den ene eller den andre veien, og hadde heller ikke unnskyldt barnet mitt i sosiale settinger, dersom barnet selv ikke gjorde noe nummer ut av matnekten. Jeg syns det er en stor forskjell på en fireåring som bare legger igjen (en viss type) mat på tallerknen uten å lage noe nummer ut av det, kontra en som deklamerer høylytt at h*n ikke spiser den eller den matvaren, uavhengig av årsak.

Og, og det syns jeg er viktig å presisere, jeg hadde fortsatt å servere den "uønskede" matvaren sammen med rolige argumenter om hvorfor maten burde spises.

Jeg er forøvrig ikke vegetarianer, og har ingen planer om å bli det (igjen). Jeg mener bare at vegetarkosthold kan være like sunt som et kosthold som inneholder kjøtt og fisk, ikke at det er sunnere.