Sulter det folk i Norge?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Tenker du på rus nå? Barnevernet gjør vel ikke noe om foreldrene "bare" er fattige?

Nei, det håper jeg da virkelig ikke. Vi er per definisjon fattige og jeg vil virkelig ha meg frabedt at barnevernet blandes inn ene og alene på grunn av inntekt. Vi er kapable til å ta oss av barna våre på en meget god måte, tross at det offentlige har stemplet oss som fattige!
Man behøver ikke legge seg sulten selv om man er fattig altså.
(egentlig hater jeg å bruke det ordet om oss, men vi ER faktisk en del av den staistikken)



Og ja, det var rus og omsorgssvikt jeg tenkte på.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Vi er per definisjon fattige og jeg vil virkelig ha meg frabedt at barnevernet blandes inn ene og alene på grunn av inntekt. Vi er kapable til å ta oss av barna våre på en meget god måte, tross at det offentlige har stemplet oss som fattige!
Man behøver ikke legge seg sulten selv om man er fattig altså.
(egentlig hater jeg å bruke det ordet om oss, men vi ER faktisk en del av den staistikken)



Og ja, det var rus og omsorgssvikt jeg tenkte på.

OK, skjønner Nei, man behøver virkelig ikke legge seg sulten selv om en er fattig.

Hadde jeg ikke hatt samboer ville jeg også kommet inn under betegnelsen fattig, i likhet med bla alle minstepensjonister (tror jeg å mene). Synes det er underlig at minstesatsene hos Nav ligger under fattigdomsgrensa..

[carolin]

Der jeg jobber så ser jeg fattigdommen hver dag. Det finnes mye mer fattigdom i Norge enn man er klar over. Det er mye skjult fattigdom for det er så mye skam og ydmykhet forbundet med det å være fattig.

2010 er Eu`s fattigdoms-år der målet er å sette fokus på fattigdommen i hvert enkelt land. Jeg holder på med en artikkel om fattigdom som vi skal bruke under fattigdoms-uken i september i år. Det er bare kladd så langt men man får et lite bilde av hva fattigdom i Norge er.

Sitat:

Hva er fattigdom i rike Norge?


For de aller fleste er Norge er et veldig godt land å leve i. De siste årene har vi vært på topp blant land i verden med høyest leverstandard og gode levekår. Det er derfor naturlig at andelen fattige er mye lavere i Norge enn i de fleste andre land i verden. Å prate om fattigdom i Norge kan derfor virke litt rart for noen, men det er faktisk en god del mennesker som lever under fattigdomsgrensen også her hjemme. Ifølge en FAFO-undersøkelse tar landets 5000 rikeste inn over halvparten av kapitalinntektene. I tillegg har de 10 prosent rikeste i dette landet nå 25 prosent av totalinntekten etter skatt. I perioden 2001-03 har fattigdommen i landet økt kraftig. 45.000 flere nordmenn havnet under fattigdomsgrensen. Til sammen har hele 235.000 nordmenn inntekt på kun 89.000 kroner per år.
Fra 2000 til 2006 økte andelen barn i fattige familier fra 5,1 prosent til 7,9 prosent, ifølge en rapport fra forskningsstiftelsen Fafo. I rene tall betyr det at mens 50.000 barn ble definert som fattige i 2000, ble 85.000 barn omfattet av den samme definisjonen i 2006.
EUs fattigdomsdefinisjon anser de som faller under 60 prosent av medianinntekten til alle barnefamilier i Norge, som fattige. Medianinntekten er inntekten til husholdningene som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntektene etter størrelse.

Hva er fattigdom?

Norge består av rikdom, men også drøyt 85 000 barn, eller 7,9 prosent, i alderen 0 til 17 år bor i hushold med inntekt under fattigdomsgrensen.
Fattigdom i Norge er ikke lik fattigdommen slik vi ser den i Afrika og mange andre deler av verden. Med svært få unntak handler ikke fattigdommen i Norge om å sulte, ikke ha klær eller et sted å bo. Det handler derimot om at noen har så lav inntekt at de ikke har råd til å kjøpe det de ønsker og å delta i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre. I dagens Norge koster det penger å delta i sport og kulturaktiviteter og også i skolen koster det mye penger å delta på for eksempel skoleturer og å kjøpe skolebøker.

Fattigdom i Norge handler veldig ofte om å være utelukket fra å delta på arrangementer, sportsaktiviteter og andre ting, fordi man ikke har penger til det. Dette fører også til begrensinger i de muligheter man har til å påvirke sin egen livssituasjon og til å ta sine egne valg. På fagspråket heter dette sosial eksklusjon.

For de fleste barn og unge er det vanskelig å innrømme at man ikke har penger til noe ekstra og mange kan føle stor skam ved å innrømme dette. Det føles vondt å si at de eller foreldrene sine ikke har råd til nye sko eller til å gå på kino. De takker nei til bursdagsselskaper, fordi de ikke har råd til gaver. De uteblir fra klasseturer på skolen, fordi de ikke klarer egenandelen. Flere har heller ikke råd til mat eller klær. Dette er en del av hverdagen til flere titusener barn i Norge. Mange vil derfor gjøre mye for å skjule dette og derfor er det vanskelig å se hvem som har en vanskelig økonomisk situasjon.

Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men å mangle det vanlige barn har. I enkelte studier har fattige barn fortalt at en oppvekst uten penger fører til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel.


Hvorfor definerer stadig flere seg som fattig i ett av verdens rikeste land?


I rike land er det en uklar forståelse av hva fattigdom er. Fattigdom er relatert til sosiale forhold. Det handler om å ha så lite penger at man ikke har mulighet til å ha en rimelig levestandard. De fattige har så lite penger at de ikke har forbruksgodene det er vanlig å ha, eller kan delta i de sosiale aktivitetene det er vanlig å delta i.
Siden forskjellene mellom landene er så store, er det enighet om at fattigdom i rike land må defineres på andre måter enn fattigdom i fattigere land. Den vanligste fattigdomsdefinisjonen i vestlige land er slik:

«Individer, familier og grupper i befolkningen kan sies å være fattige hvis de mangler ressurser til å skaffe seg den diett, delta i aktivitetene, ha den levestandard, og de forbruksgoder som er vanlige, eller i det minste
er bredt akseptert i det samfunnet de lever i.»

– Hva vil det si å være fattig? Er det å mangle mat, klær og hus, eller trygghet, helse, utdannelse og mulighet til frie valg? Regjeringen i Fattigdomsmeldinga definerer folk som fattige hvis de over lang tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov. I følge denne meldingen defineres man som fattig hvis man lever under fattigdomsgrensen i tre år. For en enslig utgjør det cirka 85 000 kroner i året, for to voksne og to barn er tallet 230 000. Studenter regnes ikke med siden deres fattigdom er midlertidig.

En nordmann på ferie i Mali skriver dette i bloggen sin:

”I Norge regnes man som fattig hvis man ikke har råd til å reise på ferie, eller la barna delta på fritidsaktiviteter. I Mali er det et fåtall som har mulighet til å skaffe seg tv, moped eller bil, og de fleste bor uten innlagt vann eller strøm i husene sine. Fattigdom er når barna legger seg sultne kveld etter kveld. Fattigdom er når mer enn halvparten av barna i mange landsbyer dør fordi de ikke har rent drikkevann. Fattigdom er at tusenvis av barn ikke får mulighet til skolegang, og dermed blir fratatt muligheten til et annet liv.
Det finnes altså store nyanser når det gjelder fattigdom og levekår i et land som Mali. Det å ha lite er ikke alltid synonymt med nød og elendighet. Om vi våger å måle livskvalitet i antall smil, så tror jeg malierne kommer bedre ut enn de fleste. Hjemme er vi i overkant opptatt av det lille vi ikke har, her i Mali er de veldig glade for det lille de har. Kan det være sånn at takknemlighet er omvendt proporsjonalt med velstand..?”

Hvorfor blir noen fattige?
Arbeidsløshet er blant årsakene til fattigdom. Hva som gjør at folk blir arbeidsledige vil variere. For noen er rusproblemer, sykdom eller kvalifikasjonsproblemer årsaken, for andre handler det om at det ikke finnes jobber å få. Det finnes ulike syn på hvorfor folk blir fattige.
Politikerne står hele tiden overfor vanskelige avveininger: Skal man lage ordninger som treffer alle, eller skal man lage ordninger som er spesielt rettet mot de fattige? Kan man øke trygdeytelsene, eller vil dette gå på bekostning av folks vilje til å jobbe? Skal man ha ambisjoner om å få alle i arbeid, eller skal man godta at noen aldri vil bli i stand til å forsørge seg selv? Er det rettferdig at de som ikke er i jobb har like høye inntekter som de utenfor arbeidsmarkedet? Svarene på disse spørsmålene varierer avhengig av hvem man spør, men man kommer ikke utenom slike diskusjoner når man skal utforme en fattigpolitikk.