Naboen helte en bøtte med såpevann på katta

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Den skal jeg gå med på. Dvs å lære barna mine respekt for fremmede hunder.

Ja, jeg hadde aldri våget å la poden gå bort til en hund på den måten! Nå er han alt for skeptisk til å våge, men likevel.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

For meg er det en himmelvid forskjell på å våkne en gang i blant av kattejammer og å sette med ned på min egen hagepute dynket i kattepiss. Når naboene og dyrene begynner å "innvadere" vårt liv på en slik måte at vi stadig må ta forhåndsregler, og det begynner å koste både tid og penger (nye møbler, ny sand i sandkasse, alltid huske å låse alt inn, selv om man bare skal være borte en halv time..) da synes jeg det går for langt.

Ja, det skjønner jeg. Jeg har heldigvis aldri opplevd den graden av det, men skjønner at jeg kanskje har vært heldig. Og at jeg kanskje har lest tråden litt med egne erfaringer i minne og da har ikke reaksjonene (her) stått i forhold til problemet (slik jeg selv har opplevd det). For meg innebærer "katter i nabolaget" slett ikke den graden av plager som nevnt i sitatet over. En og annen pute kan nok ha blitt tisset på, men det er en meget sjelden begivenhet etter min erfaring. Men når jeg leser hva andres erfaring består i, skjønner jeg det jo bedre.

Kanskje er det flere i tråden som har forskjellige definisjoner på "katteplager"? Og at det er derfor man ser på hverandre som hhv. tankeløse/egoistiske og overreagerende?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Kanskje er det flere i tråden som har forskjellige definisjoner på "katteplager"? Og at det er derfor man ser på hverandre som hhv. tankeløse/egoistiske og overreagerende?

Nå er katteplagene beskrevet ganke nøyaktig, så jeg syns det er litt snodig å ikke skjønne omfanget.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Da jeg hadde hund var jeg mange ganger overrasket over hvor lite respekt folk hadde for fremmede hunder. De lot gjerne barnet komme bort og nærmest kaste seg over hunden. Snill hund, men vi snakker tross alt om en 40 kilos rottweiler.

Skremmende. Folk legger all sin lit til hundeeierne, men glemmer helt at det er _dyr_ vi snakker om, og dyr kan ha sine måter å reagere på, spesielt i uvante og brå situasjoner.

Her er ungene godt vant til hund, da mine foreldre har en. Både vi og mine foreldre har innprentet til ungene at dyr opptrer du forsiktig med. Gå aldri til en fremmed hund uten å ha klarsignal fra eieren, herje ikke med hunden, la hunden hilse på deg før du klapper, og ikke minst; la hunden trekke seg unna om den vil det.

(Til tross for dette så har sønnen vår blitt bitt av hund, men det var ikke et angrep fra en aggressiv hund, eller et resultat av dårlig oppførsel fra guttungens side. Det var bare en rekke uheldige omstendigheter som gjorde at både hund og unge ble redd, og bittene var et faktum

Dyr er ikke et leketøy, og de må behandles med respekt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ikke så mye plagene, men graden av det og tanken om at det kan/bør reguleres bort. Det hadde ærlig talt aldri falt meg inn.

Jeg har jo våknet en del ganger av kattebråk om våren/sommeren selv, for eksempel. Og satt det i samme kategori som den plagsomme myggen som surrer i rommet når du skal sove. Og potespor på bilen har jeg som regel bare registrert på linje med løv fra trær osv. som kan komme på biler når de står parkert.

Altså har jeg sett på "katteplager" som like uunngåelig og naturlig del av livet utenfor blokkbebyggelser som mygg, løv osv. Og sånn har det jo forsåvidt også vært. Men jeg tror kanskje det er der tankegangen for mange er forskjellig? For mens noen ser på dette som en del av pakka og en naturlig del av livet i tettbebygde strøk, så er andre mer bevisst på at man faktisk kan gjøre noe med "normalen" når det gjelder f.eks. katter. Vi gjør det jo når det gjelder hunder.

Jeg mener at vi i vårt samfunn allerede har regulert en masse "plager". Røyking, for eksempel. Det er regler for hundehold og båndtvang, regler for det å gjøre opp ild i skog og mark, regler for parkering.

Mygg er ikke regulerbart. Men katter er noe som noen skaffer seg frivillig, et levende dyr som eieren må kunne forventes å ta ansvar for. Hvorfor skal ikke kattehold regulers som man gjør med hundehold? Hvorfor er det greit med løse katter i nabolaget, men ikke løse hester eller flokker med hunder? Hvorfor er det ikke greit å holde sauer i rekkehus?

Jeg syns det er nødvendig å regulere kattehold fordi katteeiere jevnt over ikke regulerer selv (for de ser ikke behovet og mener at deres katt er renslig). Jeg er helt inneforstått med at mange hundeeiere også er blinde for de ulemper deres hund er for omgivelsene, men det er tross alt svært få løshunder som streifer rundt i tettbygde strøk i forhold til antallet katter.

[Niobe]

Å, den som kunne fått noe regulering på myggen!

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Her er ungene godt vant til hund, da mine foreldre har en. Både vi og mine foreldre har innprentet til ungene at dyr opptrer du forsiktig med. Gå aldri til en fremmed hund uten å ha klarsignal fra eieren, herje ikke med hunden, la hunden hilse på deg før du klapper, og ikke minst; la hunden trekke seg unna om den vil det.

Tenk om man kunne lære hundene den samme respekten for barn!

[Nessie]

Jeg har tilsynelatende vært VELDIG heldig med hvor jeg har bodd skjønner jeg, både i Asker og 3-4 steder i Trondheim. For ja, jeg har da sett katter, men nei, type katteplager som skisserers over her har jeg aldri vært borti.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Både vi og mine foreldre har innprentet til ungene at dyr opptrer du forsiktig med. Gå aldri til en fremmed hund uten å ha klarsignal fra eieren, herje ikke med hunden, la hunden hilse på deg før du klapper, og ikke minst; la hunden trekke seg unna om den vil det.
Dyr er ikke et leketøy, og de må behandles med respekt.

Vi hadde et svare strev med Knotten en periode da min bror fikk seg hund. For Knotten var litt usikker og ble litt skremt når valpen (irsk setter, type spinnvill) hoppet og spratt, og Knottens reaksjon var å løpe vekk lett hvinende av skrekkblandet fryd. Hvorpå den stakkars sprett-valpen trodde Knotten ville leke og satte etter, og det gikk jo ikke lange tiden før den lille valpen fikk farten opp såpass at han enkelt tok igjen Knotten.
Det har gått seg til og de har blitt godt kjent og er bestevenner den dag i dag. Men det har tatt tid å få dem vant til hverandre, ikke minst for Knotten sin del - han var vant til små dachser som er litt lettere å håndtere størrelsesmessig (og som ikke var valper og derfor ferdig oppdratt).
I går sto forresten en av naboens hunder helt ved gjerdet da vi kom gående. Knotten trodde det var en valp (den er halve størrelsen til broderns setter), og ville bort og hilse på. Da måtte jeg jo pent forklare at det kan man ikke gjøre når den er sånn inngjerdet (man stikker ikke inn hånden, nei), og at han kan få hilse på når eieren er tilstedet. Han kjøpte lett at hunden kunne bli redd når noen kom inn på "dens" eiendom, og var enig i at han hadde jo blitt redd om hunden hadde kommet inn til oss.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Nå er katteplagene beskrevet ganke nøyaktig, så jeg syns det er litt snodig å ikke skjønne omfanget.

Tja. Samtidig så blir det jo kanskje feil å ta for seg noe som kan være en "ekstremsituasjon" og tro at omfanget er like ille over hele fjøla? Kanskje er ikke kattehold generelt et problem? Kanskje handler det mer om "sjenerende kattehold" som enkelte står for?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Tja. Samtidig så blir det jo kanskje feil å ta for seg noe som kan være en "ekstremsituasjon" og tro at omfanget er like ille over hele fjøla? Kanskje er ikke kattehold generelt et problem? Kanskje handler det mer om "sjenerende kattehold" som enkelte står for?

Det som i all hovedsak blit beskrevet er kattehold i tettbygd strøk. Ikke over hele fjøla eller et generelt problem i verden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Nå er katteplagene beskrevet ganke nøyaktig, så jeg syns det er litt snodig å ikke skjønne omfanget.

Problemet er selvsagt at kattene ikke skjønner forskjell på egen og andres eiendom. Derfor går kattene i naboenes hager, på naboenes terrasser, i naboenes blomsterbed, sandkasser, ligger i hagemøblene, gjør i fra seg over alt, og mange steder går de inn i nabohus.

Vi var mye plaget av det inntil naboen vår flyttet. Katten forsto jo ikke at det ene vinduet var vårt, og det andre var dens. Den forsto ikke at en åpen terrassedør ikke betydde velkommen inn. Vi fant naboens katt i sengene både til oss og ungene, vi fant den under sofaen, vi fant den på spisebordet. Og hver gang tok vi tak i kattekreket, hvis vi greide, og kastet henne ut. Eller vi skremte henne ut. Hun klorte i våre møbler, både ute og på terrassen, det var kattehår i både hagemøbler og senger.

Sandkassen var nedgriset og stinket, og da jentungen kom med en klinete hånd med deilig miks av kattebæsj og sand, så fjernet vi hele sandkassen.

Det var kun den ene katten som gikk inn i huset vårt, men det var 2-3 andre katter som også brukte hagen og terrassen vår. De ødela et badebasseng som sto på terrassen.

Vi prøvde å si i fra til den ene naboen som vi visste eide katten som kom inn til oss, men de bare lo og syntes visst det var fryktelig festlig at katten hadde funnet seg til rette hos oss. Og så begynte de å beskrive kattens fantastiske personlighet for oss...

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Tja. Samtidig så blir det jo kanskje feil å ta for seg noe som kan være en "ekstremsituasjon" og tro at omfanget er like ille over hele fjøla? Kanskje er ikke kattehold generelt et problem? Kanskje handler det mer om "sjenerende kattehold" som enkelte står for?

Som sagt; der vi bodde før var katter et stort problem (rekkehusområde, hvor man omtrent ikke kunne lufte pga kattene).
Her i bor nå er det ikke et problem i det hele tatt (eneboligstrøk, en og annen katt kommer innom, litt kattebæsj i bedet, litt jamring på nettene nå på våren).

Minner meg om en henvendelse vi fikk da vi trengte nye leieboere. Et ungt par, hun var gravid, og de hadde seks katter og en hund. De bedyret i mailen at kattene ikke ville være til bry, for de var for det meste ute. Jeg lo godt. Leiligheten ble forøvrig utleid på dagen, til en enslig mann.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Problemet er selvsagt at kattene ikke skjønner forskjell på egen og andres eiendom. Derfor går kattene i naboenes hager, på naboenes terrasser, i naboenes blomsterbed, sandkasser, ligger i hagemøblene, gjør i fra seg over alt, og mange steder går de inn i nabohus.

Er du sikker på at katter ikke gjør det?
Mitt inntrykk er at katter godt vet hvor "hjem" er og ikke.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Er du sikker på at katter ikke gjør det?
Mitt inntrykk er at katter godt vet hvor "hjem" er og ikke.

Joda, de vet hvor de bor (for der får de mat), men ikke om terrassen er "lovlig" eller ikke, eller om blomsterbedet er eierens eller naboens.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Som sagt; der vi bodde før var katter et stort problem (rekkehusområde, hvor man omtrent ikke kunne lufte pga kattene).
Her i bor nå er det ikke et problem i det hele tatt (eneboligstrøk, en og annen katt kommer innom, litt kattebæsj i bedet, litt jamring på nettene nå på våren).

Minner meg om en henvendelse vi fikk da vi trengte nye leieboere. Et ungt par, hun var gravid, og de hadde seks katter og en hund. De bedyret i mailen at kattene ikke ville være til bry, for de var for det meste ute. Jeg lo godt. Leiligheten ble forøvrig utleid på dagen, til en enslig mann.

Jeg ville heller aldri leid ut til noen med katt. Jeg kunne vurdert noen med hund, hvis det var bare en hund og den ikke var for stor. Men seks katter og en hund??? På tide å kjøpe gårdsbruk, kanskje?

[kie]

Jeg er forøvrig en hundeeier som ikke er særlig høy i hatten selv om dagen. Vi har nemlig prøvd oss litt frem med å la tenåringen som har ADHD få være litt alene hjemme nå og da. Det gikk bra, trodde vi. Helt til en illsint nabo sto på døra. Sønnen har gjerne latt verandadøra stå oppe og ikke fått med seg om hunden vår har løpt ut. Og så har hunden da tydeligvis funnet det for godt å gjøre fra seg i hagen til naboen.

Vi var ikke klar over det før naboen sa ifra, men nå har vi selvsagt tatt tak i det og forklart sønnen litt om hva det å ha hund i et nabolag innebærer, hvor plagsomt det er for andre når hundeeiere ikke følger med og at det er noen betingelser som hører med til det å kunne ha hund. Ellers kan man ikke ha hund.

Som sagt: Vi har lagt oss flate, beklaget og gjort vårt beste for å bedre situasjonen. Allikevel må jeg innrømme at jeg skjemmes når jeg går til postkassa om dagen. Noe så flaut.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Tenk om man kunne lære hundene den samme respekten for barn!

Veldig mange hunder respekterer faktisk barn. På en hunds måte... Problemet er bare at når barna blir for pågående, så kan hunden bli lei, og kommer den seg da ikke unna, så kan situasjoner oppstå.

Da gutten vår var baby, så hadde foreldrene mine en unghund. Tidenes mest spinnville Gordonsetter. Når vi kom dit, så ble vi rent i senk av et villdyr som var så glad for å se oss.

Men når vi kom inn med guttungen, så la hunden seg flat på gulvet, og han kom krypende i mot oss. Halen gikk som en trommestikke, og han ville så gjerne hilse på, men han forsto at her måtte han ta det rolig.

Vi har sett det samme hele veien med den hunden og ungene. Han har alltid vært MYE roligere når de kommer inn, i forhold til oss voksne.

Denne hunden er også veldig klar i "språket" sitt, om man bare er i stand til å lese han. Han viser så tydelig når han vil ha fred, og like tydelig når det er helt ok med både kos og lek.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er forøvrig en hundeeier som ikke er særlig høy i hatten selv om dagen. Vi har nemlig prøvd oss litt frem med å la tenåringen som har ADHD få være litt alene hjemme nå og da. Det gikk bra, trodde vi. Helt til en illsint nabo sto på døra. Sønnen har gjerne latt verandadøra stå oppe og ikke fått med seg om hunden vår har løpt ut. Og så har hunden da tydeligvis funnet det for godt å gjøre fra seg i hagen til naboen.

Vi var ikke klar over det før naboen sa ifra, men nå har vi selvsagt tatt tak i det og forklart sønnen litt om hva det å ha hund i et nabolag innebærer, hvor plagsomt det er for andre når hundeeiere ikke følger med og at det er noen betingelser som hører med til det å kunne ha hund. Ellers kan man ikke ha hund.

Som sagt: Vi har lagt oss flate, beklaget og gjort vårt beste for å bedre situasjonen. Allikevel må jeg innrømme at jeg skjemmes når jeg går til postkassa om dagen. Noe så flaut.

Jeg syns jo det var flott at naboen sa i fra og gjorde dere oppmerksomme på det. Og så syns jeg det var flott at dere da tok tak i situasjonen, beklaget og gjør det dere kan for å unngå situasjonen igjen.

Hvorfor skulle ikke det samme gjelde for katter? Hvorfor legge seg langflat for at hunden din bæsjer i naboens hage, hvis naboens katt bæsjer i din hage?

[Kanina]

Liten digresjon:

Vi har nettopp lest "Katten som gikk sine egne veier" av Rudyard Kipling. Det er et eventyr som handler om hvordan menneskene temmer dyra, og inngår avtaler med dem, om å gi dem høy mot at de gir dem melk, eller kjøttbein mot at de passer på huset og hjelper til med jakt, etc. Men katten vil ikke inngå noen slik avtale, den vil være fri. Den lurer derimot Kvinnen til å inngå en avtale med den, om at den skal få varme og melk, men likevel få gå sine egne veier som det passer den. Så kommer Mannen og Hunden hjem fra jakt (dette var i Steinalderen, antakelig), og siden de ikke har inngått noen avtale med katten, må den inngå deres avtale, om at den må love å ikke plage barnet og ett eller annet til, hvis ikke skal de jage den opp i tre eller slå etter den. Katten lover da at den skal være snill mot barna, så lenge de ikke drar den i halen.

..hvorpå jeg må forklare hvorfor mine foreldres katt, Beistet, klorer etter barn selv om de ikke drar henne i halen.