Helt husmorhappy

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Så menn velger og kvinner blir ledet?
En av de tingene jeg synes jeg ser gjentatte ganger fra kvinner som har valgt å være hjemme er at de føler seg undervurdert og sett på som ute av stand til å ta et valg. Fordi de valgte noe annet enn forventet.

Mitt inntrykk er at mange av de som har valgt å være hjemmearbeidende i noen år har gjort et meget bevisst valg og at de har tatt med i beregningen de negative aspektene ved det i denne prosessen. Det er mye "enklere" sosialt sett å følge strømmen og gjøre som forventet, har jeg inntrykk av.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Amen.

Where's the muffin man?


Madam Mim: Jeg får ikke prikke deg før jeg har drysset noen prikker over andre mennesker, men jeg liker det du skriver og er stort sett enig.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Dette er et viktig poeng. Alle som er hjemme med barn, det være seg heltid eller deltid kan argumente seg blå på at de har tatt et fritt valg, men så lenge nesten alle som velger dette er kvinner vil dette valget være farget av kjønnsrollemønstre, og vil da ikke være så fritt som den enkelte hevder at det er. Så lenge samfunnet forventer at det er kvinnen som gjør dette valget fører det til at flest kvinner velger slik, med resultat at de blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet (taper kampen om de gode jobbene), og likelønnen ikke blir oppnåelig.
Min mann og jeg valgte 40 % permisjon hver når minstemann var 1 år, for å kunne ha ham hjemme i 9-10 måneder ekstra. På min arbeidsplass fikk jeg bekreftende nikk, mannen fikk oppsperrede øyne og meget overraskede sjefer. En stund var det nå også litt tvil om det faktisk gikk an, sånn praktisk - at han jobbet 60 %. Det var selvfølgelig sjøsprøyt, det gikk like bra på hans jobb som på min. I ettertid ser både vi og arbeidsgiver til mannen at dette gikk jo strålende. Og mannen min er veldig glad for det valget han gjorde.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Det er det som er så vanskelig, synes jeg. Ser man helhetlig på det, så er det åpenbart at det er noe galt med "systemet". Samtidig kan det på individnivå være et helt riktig valg og da kan det fort bli feil å dra "systemfeilene" ned på akkurat det individet. For i den store grupper kvinner som har valgt å være hjemme så er det jo også noen som valgte rett uavhengig av "systemet".

Vanskelig å sette ord på. Selv har jeg jo i mer enn halvparten av vår "en må være hjemme"-tid vært den som ikke var det og opplevd å bli "diskriminert" den andre veien. Omsorgsoppgavene, prioriteringene og fokuset ble først ansett som ok da det var en mann som utførte det. Da jeg var hjemme var jeg heldig som hadde en mann som "lot meg gå hjemme og kose meg". Da vi byttet på var jeg heldig som hadde en mann som tok seg av hjemmet så jeg kunne "kose meg" på jobb. Uansett hvordan man snudde situasjonen så ble det hva han, som hankjønn, utrettet som var det prisverdige. Verdien av min innsats, enten den var hjemme eller på i yrkeslivet, var mindre fordi jeg ikke var mann.

Tidene er heldigvis i forandring også. Jeg har hatt barn såpass lenge at jeg husker hvordan folk lurte på hva som var galt med meg som mor, siden jeg "lot" mannen overta så mye med ungene. Nå opplever jeg at det kan bikke litt vel mye i andre retningen. Det er nesten galt å velge tradisjonelt selv når det alternativet er det beste.

Damen bak hjemmemamma.com, sier det slik:

Sitat:

Jeg har aldri sett noe glasstak. Ikke kjenner jeg noen andre som har stanget i det heller. Men det hender dog rett som det er at jeg planter trynet mitt godt inn i en glasskjøkkendør. For jeg kan nemlig gjøre alt, jeg. Jeg kan jobbe på oljeplattform og jeg kan skru bil, og jeg kan tilogmed *gisp* gå på universitetet om jeg vil. Men det jeg IKKE kan, er å si høyt at jeg mer enn gjerne er hjemmemamma utover både foreldrepermisjon og småbarnstid.
Verden ligger for mine føtter. Bare den ikke ligger på kjøkkenet. Da har jeg nemlig et problem.

Selv har jeg beskrevet mitt standpunkt bl.a. slik:

Sitat:

Om man virkelig mener at kvinner skal være voksne og bestemme over egne liv, så må man også godta at de velger noe annet enn det man selv vil de skal. Man trenger ikke å synes at valgene er de beste, men hersketeknikker, latterliggjøring og personkarakteristikker blir for dumt. Da er man ikke for kvinners rett til selv å velge. Da vil man bare være enda en som bestemmer over andre kvinner. Og jeg liker altså ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge, verken med forbud eller hersketeknikker. Ja, jeg ser at det grenser til særhet, men min valgfrihet er altså umåtelig viktig for meg og jeg har liten tiltro til folk som sier de støtter den samtidig som de prøver å styre den.

Når man klarer å diskutere systemet uten å true nettopp denne valgfriheten og respekten for at andre kan være kompetente mennesker i stand til å ta et valg, selv om de attpåtil (ironi) er kvinner. Da er jeg med.

Omsorgsoppgaver er ikke bare fint når menn utfører det og jeg ønsker å bli vurdert for innsatsen min uavhengig av kjønn. Også dersom innsatsen foregår på hjemmebane. Jeg har tross alt til dags dato ikke brukt kjønnsorganene mine til huslige sysler, så jeg synes det blir irrelevant at de skal avgjøre verdien av hva jeg gjør med hode, hender og tilstedeværelse. Jeg vil vurdert etter innsats og ikke kjønn. Også når det kommer til ivaretakelse av familie og hjem.

[him]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er det som er så vanskelig, synes jeg. Ser man helhetlig på det, så er det åpenbart at det er noe galt med "systemet". Samtidig kan det på individnivå være et helt riktig valg og da kan det fort bli feil å dra "systemfeilene" ned på akkurat det individet. For i den store grupper kvinner som har valgt å være hjemme så er det jo også noen som valgte rett uavhengig av "systemet".

Jeg er helt enig med deg. Og det er jo nettopp derfor jeg prøver å gjøre et poeng ut av at man bør være enig om hva man diskuterer. Når man for eksempel diskuterer statistikk som sier at homofile har høyre risiko for selvmord i tenårene enn hetrofile, så snakker man ikke om homofile på individnivå. Den ene homofile tenåringen man kjenner kan være dobbelt så lykkelig som de andre tenåringene, det er ikke relevant i diskusjonen.

Og vica verca, hvis folk etterlyser personlige erfaringer og opplevelser så trenger man ikke å komme drassende med statistikk og teori. Jeg ville aldri i en tråd som startet som "Hjelp! Sønnen min er homofil, hva skal jeg si for å vise at jeg støtter han?" begynt å dradd inn ting som at homofil adferd er kjent blant dyr og teorier om hormonpåvirkning i livmoren kan gjøre at man blir homofil. Det er ikke alt som passer overalt.

[Amelie]

Kie:

[Chanett]

Vi kvinner har et reelt valg så lenge valget vårt, Gud forby at det er noe annet, er å velge full jobb. Om man skulle ønske å velge noe annet kan man ikke velge det. Ja, fordi da hemmer man likestillingen og er upolistisk korrekt.

Hurra for valgfriheten som de som velger "rett" har!