Helt husmorhappy

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Her tror jeg du ikke tar med et stort gråsonefelt. Det er da pokker ikke bare å stikke en tur innom NAV og få trygd. Alle de som sliter seg ut for mye på full jobb av ulike årsaker, men som ikke kan vise til en diagnose for å få trygd, men som faktisk skaper seg og familien en bedre hverdag med å jobbe mindre for å klare alt det som mange andre klarer med full jobb. Du trenger ikke være direkte syk med rett til trygd for å ha behov for å jobbe deltid i kortere eller lengre perioder av livet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Dette synes jeg blir i overkant naivt. NAV står ikke klar for å ta imot alt av behov, altså. Snarere tvert imot.


Det som forundrer meg er at så mange kan være så skråsikre på om hvorvidt valget var det riktige for akkurat den damen i artikkelen. For dersom man ikke kan ta med nyanser i en slik debatt så er det vel det vi diskuterer her? Denne damen? Eller "sånne damer"?

[Malama]

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

Men det kan da vel også være slik at man rett og slett ikke prioriterer å jobbe når man ikke må, selv om man hverken er syk, har syke barn, pleier gamle foreldre eller har noen andre "skolisser".

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men det kan da vel også være slik at man rett og slett ikke prioriterer å jobbe når man ikke må, selv om man hverken er syk, har syke barn, pleier gamle foreldre eller har noen andre "skolisser".

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

Det var vel det artikkelen i HI handlet om, men så begynte ganske så generelle kommentarer om det å jobbe redusert eller være hjemmeværende å hagle inn.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

Jeg også.

Jeg syns det er veldig fint at man kan se flere sider av en sak, og det er bra å bli bevisstgjort på at ting ikke alltid er slik det kan virke utenifra, men av og til er det litt slitsomt å forholde seg til alle tenk om"-scenarier, når det helt klart ikke er det vi snakker om.

[Lykken]

Ja, så da prater vi kun om Mrs Happymuffin og ikke de med rett til trygd eller alle de midt i mellom.
Hvis man blir lykkelig av Mrs Happymuffin og har mulighet til å velge det for en periode, så vær så god. Det ser ut som disse to tannlegene har inntekt nok samlet til å skatte nok til samfunnet og i tillegg har råd til privat pensjonssparing.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Hvis man blir lykkelig av Mrs Happymuffin og har mulighet til å velge det for en periode, så vær så god.

Nemlig!

Jeg syns det blir for dumt med den ensidige fordømmelsen av at noen velger å være hjemme en periode av livet sitt.

Hadde det vært det samme ensidige hylekoret dersom Mr Happymuffin fant ut at han ville være hjemme, bake muffins, stelle hus og passe barn en stund, og lot kona passe jobb og karriere?

Hyles det bare fordi det er enkelte kvinner som velger slik?

Hvor blir det av valgfriheten til kvinnen om et av valgene - det å vaske stua på heltid - ikke blir stuereint lenger?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

Jeg tolkt Kies innlegg som et svar på Mims generelle påstander om folka arbeidskapasitet og plikt til å bidra i samfunnet, og da i form av inntektsgivense arbeid.

Selv er jeg fulltidsstudent nå og dermed er jeg vel strengt tatt ikke hjemmevæende lengre, men jeg mener like fullt at man må være i sin fulle rett å selv bestemme hvordan man legger opp livet sitt, enten man er mann eller kvinne. Ikke alle har en familiesituasjon som gir en rett på offentlige ytelser, men kan like fullt ha behov for å kutte ned på arbeidstiden.

Men om vi bare skal diskutere dama i artikkelen så tenker jeg som så at det ikke er et liv jeg hadde orket, men om hun trives, så fint for henne. Hvis dama hadde hode til å komme inn på tannlegestudiet er jeg temmelig sikker på at hun har hode til å regne seg fram til de grepene som må tas for at hun ikke sitter igjen med svarteper om ekteskapet ryker. Helt ærlig ville jeg bekymret meg mer om det var ei uten utdannelse og med mann som heller ikke tjente så veldig mye. Sånn med tanke på hva som ville skje hvis hun ble alene. Og nei, ikke fordi hun trenger å være dummere sånn iq-messig, men med tanke på det å ha bein å stå på.

[Acsa]

Men Inagh, hvis du leser innlegget mitt lenger oppe i tråden, så mener jeg at det er "systemet" og ikke bare individuelle valg når de alltid er kvinnen som er hjemme. Og det er det jeg protesterer mot - mangelen på likelønn, manglende forventninger fra arbeidsgiver om at menn vil være hjemme hos barna sine osv. Derfor er det ikke et like stort problem om mannen velger å være hjemme, for det er ikke et valg han er ledet inn i av forventninger i samfunnet og kjønnsroller.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Derfor er det ikke et like stort problem om mannen velger å være hjemme, for det er ikke et valg han er ledet inn i av forventninger i samfunnet og kjønnsroller.

Så menn velger og kvinner blir ledet?
En av de tingene jeg synes jeg ser gjentatte ganger fra kvinner som har valgt å være hjemme er at de føler seg undervurdert og sett på som ute av stand til å ta et valg. Fordi de valgte noe annet enn forventet.

Mitt inntrykk er at mange av de som har valgt å være hjemmearbeidende i noen år har gjort et meget bevisst valg og at de har tatt med i beregningen de negative aspektene ved det i denne prosessen. Det er mye "enklere" sosialt sett å følge strømmen og gjøre som forventet, har jeg inntrykk av.

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Så menn velger og kvinner blir ledet?
En av de tingene jeg synes jeg ser gjentatte ganger fra kvinner som har valgt å være hjemme er at de føler seg undervurdert og sett på som ute av stand til å ta et valg. Fordi de valgte noe annet enn forventet.

Mitt inntrykk er at mange av de som har valgt å være hjemmearbeidende i noen år har gjort et meget bevisst valg og at de har tatt med i beregningen de negative aspektene ved det i denne prosessen. Det er mye "enklere" sosialt sett å følge strømmen og gjøre som forventet, har jeg inntrykk av.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Amen.

Where's the muffin man?


Madam Mim: Jeg får ikke prikke deg før jeg har drysset noen prikker over andre mennesker, men jeg liker det du skriver og er stort sett enig.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Dette er et viktig poeng. Alle som er hjemme med barn, det være seg heltid eller deltid kan argumente seg blå på at de har tatt et fritt valg, men så lenge nesten alle som velger dette er kvinner vil dette valget være farget av kjønnsrollemønstre, og vil da ikke være så fritt som den enkelte hevder at det er. Så lenge samfunnet forventer at det er kvinnen som gjør dette valget fører det til at flest kvinner velger slik, med resultat at de blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet (taper kampen om de gode jobbene), og likelønnen ikke blir oppnåelig.
Min mann og jeg valgte 40 % permisjon hver når minstemann var 1 år, for å kunne ha ham hjemme i 9-10 måneder ekstra. På min arbeidsplass fikk jeg bekreftende nikk, mannen fikk oppsperrede øyne og meget overraskede sjefer. En stund var det nå også litt tvil om det faktisk gikk an, sånn praktisk - at han jobbet 60 %. Det var selvfølgelig sjøsprøyt, det gikk like bra på hans jobb som på min. I ettertid ser både vi og arbeidsgiver til mannen at dette gikk jo strålende. Og mannen min er veldig glad for det valget han gjorde.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.

Det er det som er så vanskelig, synes jeg. Ser man helhetlig på det, så er det åpenbart at det er noe galt med "systemet". Samtidig kan det på individnivå være et helt riktig valg og da kan det fort bli feil å dra "systemfeilene" ned på akkurat det individet. For i den store grupper kvinner som har valgt å være hjemme så er det jo også noen som valgte rett uavhengig av "systemet".

Vanskelig å sette ord på. Selv har jeg jo i mer enn halvparten av vår "en må være hjemme"-tid vært den som ikke var det og opplevd å bli "diskriminert" den andre veien. Omsorgsoppgavene, prioriteringene og fokuset ble først ansett som ok da det var en mann som utførte det. Da jeg var hjemme var jeg heldig som hadde en mann som "lot meg gå hjemme og kose meg". Da vi byttet på var jeg heldig som hadde en mann som tok seg av hjemmet så jeg kunne "kose meg" på jobb. Uansett hvordan man snudde situasjonen så ble det hva han, som hankjønn, utrettet som var det prisverdige. Verdien av min innsats, enten den var hjemme eller på i yrkeslivet, var mindre fordi jeg ikke var mann.

Tidene er heldigvis i forandring også. Jeg har hatt barn såpass lenge at jeg husker hvordan folk lurte på hva som var galt med meg som mor, siden jeg "lot" mannen overta så mye med ungene. Nå opplever jeg at det kan bikke litt vel mye i andre retningen. Det er nesten galt å velge tradisjonelt selv når det alternativet er det beste.

Damen bak hjemmemamma.com, sier det slik:

Sitat:

Jeg har aldri sett noe glasstak. Ikke kjenner jeg noen andre som har stanget i det heller. Men det hender dog rett som det er at jeg planter trynet mitt godt inn i en glasskjøkkendør. For jeg kan nemlig gjøre alt, jeg. Jeg kan jobbe på oljeplattform og jeg kan skru bil, og jeg kan tilogmed *gisp* gå på universitetet om jeg vil. Men det jeg IKKE kan, er å si høyt at jeg mer enn gjerne er hjemmemamma utover både foreldrepermisjon og småbarnstid.
Verden ligger for mine føtter. Bare den ikke ligger på kjøkkenet. Da har jeg nemlig et problem.

Selv har jeg beskrevet mitt standpunkt bl.a. slik:

Sitat:

Om man virkelig mener at kvinner skal være voksne og bestemme over egne liv, så må man også godta at de velger noe annet enn det man selv vil de skal. Man trenger ikke å synes at valgene er de beste, men hersketeknikker, latterliggjøring og personkarakteristikker blir for dumt. Da er man ikke for kvinners rett til selv å velge. Da vil man bare være enda en som bestemmer over andre kvinner. Og jeg liker altså ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge, verken med forbud eller hersketeknikker. Ja, jeg ser at det grenser til særhet, men min valgfrihet er altså umåtelig viktig for meg og jeg har liten tiltro til folk som sier de støtter den samtidig som de prøver å styre den.

Når man klarer å diskutere systemet uten å true nettopp denne valgfriheten og respekten for at andre kan være kompetente mennesker i stand til å ta et valg, selv om de attpåtil (ironi) er kvinner. Da er jeg med.

Omsorgsoppgaver er ikke bare fint når menn utfører det og jeg ønsker å bli vurdert for innsatsen min uavhengig av kjønn. Også dersom innsatsen foregår på hjemmebane. Jeg har tross alt til dags dato ikke brukt kjønnsorganene mine til huslige sysler, så jeg synes det blir irrelevant at de skal avgjøre verdien av hva jeg gjør med hode, hender og tilstedeværelse. Jeg vil vurdert etter innsats og ikke kjønn. Også når det kommer til ivaretakelse av familie og hjem.

[him]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er det som er så vanskelig, synes jeg. Ser man helhetlig på det, så er det åpenbart at det er noe galt med "systemet". Samtidig kan det på individnivå være et helt riktig valg og da kan det fort bli feil å dra "systemfeilene" ned på akkurat det individet. For i den store grupper kvinner som har valgt å være hjemme så er det jo også noen som valgte rett uavhengig av "systemet".

Jeg er helt enig med deg. Og det er jo nettopp derfor jeg prøver å gjøre et poeng ut av at man bør være enig om hva man diskuterer. Når man for eksempel diskuterer statistikk som sier at homofile har høyre risiko for selvmord i tenårene enn hetrofile, så snakker man ikke om homofile på individnivå. Den ene homofile tenåringen man kjenner kan være dobbelt så lykkelig som de andre tenåringene, det er ikke relevant i diskusjonen.

Og vica verca, hvis folk etterlyser personlige erfaringer og opplevelser så trenger man ikke å komme drassende med statistikk og teori. Jeg ville aldri i en tråd som startet som "Hjelp! Sønnen min er homofil, hva skal jeg si for å vise at jeg støtter han?" begynt å dradd inn ting som at homofil adferd er kjent blant dyr og teorier om hormonpåvirkning i livmoren kan gjøre at man blir homofil. Det er ikke alt som passer overalt.

[Amelie]

Kie:

[Chanett]

Vi kvinner har et reelt valg så lenge valget vårt, Gud forby at det er noe annet, er å velge full jobb. Om man skulle ønske å velge noe annet kan man ikke velge det. Ja, fordi da hemmer man likestillingen og er upolistisk korrekt.

Hurra for valgfriheten som de som velger "rett" har!

[Acsa]

Og Mim, som jeg er så veldig enig med i prinsippene i dette - svarene dine bærer veldig preg av at du legger til grunn at det er to foreldre i denne familien, at begge to er 100% funksjonsfriske fysisk og psykisk, at ungene ikke har noen spesielle behov - og kanskje også at de har en jobb hvor de ikke kommer hjem etter en lang arbeidsdag med fysisk arbeid, etterfulgt av lang reisevei, og hvor det verker i hele kroppen.

Og det er greit at du legger det til grunn, for det er den virkeligheten artikkelen framstiller. Men menneskene som leser disse innleggene lever ikke i en ukebladartikkel, de lever liv hvor kanskje en eller flere av forutsetningene over ikke er oppfylt. Og da blir det litt krast.

[Dronningen]

Jeg skulle gjerne vært mer hjemme. Er trøtt og lei til tider. Vil ha mer tid til andre ting. Blir så daff av å være sliten at vi ikke gidder verken rydde eller vaske eller ordne noe særlig. Man bare "fungerer".