En artikkel til ettertanke ...

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.

Jeg er enig i deg her, men synes likevel denne saken er annerledes, all den tid mannen var "som en tiåring å regne". Han burde blitt fulgt opp på et eller annet vis selv om han valgte å leve mesteparten av livet som einstøing.

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Jeg tror jo at man ved å publisere en slik artikkel faktisk kan rette søkelyset mot ensomhet og ensomme mennesker, og kanskje bidra til økt oppmerksomhet rundt dette, både hos enkeltmennesket og hos myndighetspersoner/fagpersoner.

Forsåvidt enig her også - bortsett fra at jeg håper debatten dreier over til noe mer konstruktivt etterhvert nå. Det er fortsatt ensomme mennesker igjen som ikke er døde og som ikke har valgt det.

Og likevel; det jeg reagerer allermest på; Var dette riktig mot den avdøde? Ville han likt å få livet sitt brettet ut i en avis, med navn og tidslinje og intervjuer med mange av de han har vært i kontakt med og deres uttalelser? Uten mulighet til å svare for seg. Uten mulighet for å si nei? Kan man bare brette ut en persons liv på denne måten bare fordi han er død? Bare fordi han ikke har noen pårørende som sier stopp?