Country, danseband, og trønderrock

[Candy Darling]

Jeg er enig i at det er vanskelig å definere, men for min del er det helt soleklart at det finnes kvalitetsforskjeller som er universelle. Beatles er bedre enn Aqua, Pavarotti er bedre enn naboen som synger i dusjen, Munch er bedre enn Vebjørn Sand. Det er også helt klart kompetanse som gir en "rett" til å være med å definere det i stadig sterkere grad - men det betyr selvsagt ikke at eliten kan diktere smaken vår.

Og ofte er det vanskelig å se hva som er kvalitet i samtiden. En av de vage egenskapene man må ha etter min mening, er "to stand the test of time". Derfor synes jeg det er latterlig å kalle f.eks. en film fra 2004 en klassiker, siden selve begrepet klassiker innbærer tid.

Noe som karakteriserer (men ikke definerer) mange gode kunstnere, er inderlighet og non-kommersialitet. Altså at man gjør sin greie uavhengig av hva som selger p.t. Det betyr ikke at man ikke er kunstner hvis man selger, men hvis man lager ting fordi man på forhånd vet det passer salgsformelen, sier det seg selv at det ikke er innovativt og grensesprengende.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg er enig i at det er vanskelig å definere, men for min del er det helt soleklart at det finnes kvalitetsforskjeller som er universelle. Beatles er bedre enn Aqua, Pavarotti er bedre enn naboen som synger i dusjen, Munch er bedre enn Vebjørn Sand. Det er også helt klart kompetanse som gir en "rett" til å være med å definere det i stadig sterkere grad - men det betyr selvsagt ikke at eliten kan diktere smaken vår.

Jeg er ikke uenig i at det finnes kvalitetsforskjeller, men jeg synes at Lille*My er inne på noe essensielt når hun snakker kontekstavhengighet. Jeg synes også at musikk kanskje bedre kan sammenlignes med kunsarter som ballett og lignende, heller enn litteratur og bildende kunst. Og jeg synes derfor at kravet om nyskapning og orginalitet kan ligge like mye i tolkningen som i selve matrialet.

Poenget er at hvis man skal diskutere kunst ut fra noe mer enn "hva man selv liker" så må man ha noen kriterier å vurdere kunsten ut fra.

En av disse kriteriene kan være hvor mange som liker en ting mao hvor mange denne kunsten berører. Det vil si; I nåtiden er det umulig å vite, for at i våre dager er det sikkert flere som leser den siste boken fra bokklubben fremfor klassisk litteratur. (Og det er det jeg antar at du mener med at "to stand the test of time").

Opprinnelig lagt inn av Scarlett

Noe som karakteriserer (men ikke definerer) mange gode kunstnere, er inderlighet og non-kommersialitet. Altså at man gjør sin greie uavhengig av hva som selger p.t. Det betyr ikke at man ikke er kunstner hvis man selger, men hvis man lager ting fordi man på forhånd vet det passer salgsformelen, sier det seg selv at det ikke er innovativt og grensesprengende.

Ja, jeg er enig i at det er den klassiske definisjonen. Problemet er at feks Mozart var en selger. Så man kan ikke bruke denne "formelen" til å bestemme hva som er kunst (og det er jo det du også sier).

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

Dette er jo noe av det som gjør kvalitetsvurderinger så vanskelig. Skal man se et kunstnerisk verk i sammenheng med kunstnerens private liv vil man jo ha en slags forutinntatthet i forhold til platen, boken, maleriet eller hva det måtte være. Ofte kan det være nødvendig for bedre å kunne forstå et kunstverk, av og til vil det kunne forkludre inntrykket og rett og slett bidra til misforståtte tolkninger.

Men at det ligger noe i dette med at lidelse er mer interessant og genererer mer kreativitet er nok hevet over enhver tvil. Spørsmålet er vel bare i hvor stor grad man skal la sin kunnskap kunstnerens privatliv ligge til grunn for ens vurdering av kunstverket. Men det er kanskje uunngåelig.

Som flere er inne på; ja det kan være en fordel med teoretisk kunnskap for å vurdere kvalitet; men for selve opplevelsens skyld tror jeg det av og til kan være vel så bra å stille med "tabula rasa". Jeg tror kanskje man kan få flere positive overraskelser da.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

En av de vage egenskapene man må ha etter min mening, er "to stand the test of time".

Dette må jeg si meg enig i, også på mindre skala. Jeg for min del kan som sagt nynne til og bli skikkelig glad når jeg hører en låt av elendig kvalitet, fordi den er fengende (og dermed innehar den kvaliteten det er). Men det viser seg jo at den musikken jeg fortsatt hører på etter flere år, uten å bli lei, den har en viss kvalitet, mens den fengende hiten av dårlgiere kvalitet går jeg som regel lei av og hører aldri på igjen. Men der og da kan den absolutt ha høy verdi for meg, selv om den er aldri så dårlig.

Klart man blir mer kresen jo mer ulik musikk man hører, men mange er rett og slett ikke så interessert i musikk, og hører ikke på så mye forskjellig. Men om musikken de hører på gir dem noe så værsågod! Kjempefint at noen lager musikk som gleder så mange! Jeg behøver faktisk ikke forstå hva som er fint med den musikken. Jeg makter ikke Heidi Hauge, og definitivt ikke dansebandmusikk, men jeg har ingen problemer med å godta at den har kvaliteter som andre setter pris på, og at den tjener en hensikt. Selv om de som liker den ikke nødvendigvis hører til kultureliten.

Det er kanskje på grunn av alle de selvhøytidelige "musikk-kjennerene" jeg har måttet omgås at jeg for lengst har sluttet å uttale meg om de som liker "dårlig musikk", eller se dette som noe som er verdt å diskutere i det hele tatt. Enkelte av disse kan ikke snakke om den musikken de liker uten å samtidig høylytt rakke ned på musikk som "folket" liker.

-også enn annen klassiker blant denne gjengen og deres likesinnede er at hvis noen liker en utrolig dyktig gruppe (som faktisk er annerkjent som flinke kunstnere og alt det), så bare må en av dem komme med den obligatoriske "å ja, men jeg likte dem mye bedre før de ble berømte. Nå har de blitt alt for kommerse " (problemet er vel ikke egentlig det som sies, det kan til og med være sant for alt jeg vet, det er den selvhøytidelige, arrogante måten det sies på). En god venninne av dem samlet på alle McMusic-cdene. Jeg elsket henne for det Hun var et forfriskende innslag.

Man trenger overhodet ikke å være snobb fordi man setter krav til kvaliteten på musikk. Det er naturlig at man gjør det hvis man interesserer seg for musikk. Men man må også ha evne til å godta at andre som ikke er like interesserte i musikk som kunsform likevel kan ha stor glede av musikk, selv om de ikke setter like høye krav til kvaliteten, eller ikke engang hører hvor kvaliteten er i musikk av høy kvalitet. Og at den musikken som tilfredsstiller det disse menneskene er ute etter har også en stor verdi.