Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[Skilpadda]

Vi har jo bare ett barn, og jeg tenker liksom ikke på at vi "har barn", jeg tenker at vi "har Poden". Og når det gjelder ham, har jeg i grunnen alltid tenkt at "det er best akkurat nå". Jeg har aldri tenkt at det var bedre i fjor eller for tre år siden, liksom. Og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte å tenke sånn heller.

Jeg kan være litt vemodig når jeg ser på smårollingbilder, eller på andres smårollinger. Det er hyggelig og morsomt å ha småbarn. Men når det gjelder sønnen min, så er jeg utelukkende glad for at han er så stor, så fin og smart og selvstendig, og jeg fryder meg genuint over at han utvider trygghetssonen sin, at han klarer ting på egen hånd, og over hvor selvstendig han er i forhold til oss. Men nå har jeg alltid opplevd ham som veldig selvstendig i forhold til oss, han har egentlig aldri gitt inntrykk av at mamma/pappa er de eneste som gjelds - på mange måter føler jeg mer mye nærmere ham nå, når han er større og vi kan snakke sammen og ha ting til felles på en helt annen måte enn da han var liten.