Dømmer du folk etter utseendet?

[Nin]

Jeg dømmer aldri folk etter utseende og jeg oppdrar ungene mine til å heller ikke gjøre det. Man kan ikke se på utsiden hva som bor i ett menneske.
Det er en skam at mange gjør dette, og når det kommer til x-faktor må jeg si at jeg skjemmes på dommernes vegne når de sitter der og forhåndsdømmer. Oppegående, voksne mennesker som deltar i et tv-show, de burde skamme seg!

[Apple]

Ja, det gjør jeg. Jeg registrerer og tolker ivhertfall ganske kjapt. Dette gjelder nåde utseende, klær, kroppsholdning osv. Men jeg er veldig klar over det og er ikke redd for å revurdere mine konklusjoner når jeg blir bedre kjent med personen.

Jeg tenker at utseende sier endel om en person. Ikke ting man ikke kan velge selv, som stor nese, lav høyde osv, men på hvordan vi velger å fremstå. Eks klær og hår.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Jeg dømmer aldri folk etter utseende og jeg oppdrar ungene mine til å heller ikke gjøre det.

Hvordan gjør du det? Rent praktisk, mener jeg?

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvordan gjør du det? Rent praktisk, mener jeg?

Hvordan gjør jeg det?
Jeg har aldri blitt dømt etter utseende i den grad at jeg har merket det selv. En helt normal kjerring, i normale klær, med normalt utseende, velstelt, en som ingen glaner to ganger på.
Og jeg har vært dømmende, jeg har glatt dømt mennesker etter utseende i større og mindre grad.
Så begynte folk å dømme meg. Stygge blikk, stygge kommentarer, risting på hodet, uttrykk med avsmak i osv. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, det såret mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Og hvorfor begynte de med det? Jo, fordi jeg har en unge som er mørk og ikke ser ut som meg og de fleste andre i byen her vi bor.
Jeg er tøff, men dette var vondt, spesielt for mammahjertet. Og jeg tok meg skikkelig nær av det, har brukt lang tid på å takle det.

To ting har jeg lært. Jeg har lært meg å takle å bli dømt. Og ikke minst, jeg har lært meg å ikke dømme andre mennesker ved første øyekast. Alle fortjener en sjanse uansett.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Hvordan gjør jeg det?
Jeg har aldri blitt dømt etter utseende i den grad at jeg har merket det selv. En helt normal kjerring, i normale klær, med normalt utseende, velstelt, en som ingen glaner to ganger på.
Og jeg har vært dømmende, jeg har glatt dømt mennesker etter utseende i større og mindre grad.
Så begynte folk å dømme meg. Stygge blikk, stygge kommentarer, risting på hodet, uttrykk med avsmak i osv. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, det såret mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Og hvorfor begynte de med det? Jo, fordi jeg har en unge som er mørk og ikke ser ut som meg og de fleste andre i byen her vi bor.
Jeg er tøff, men dette var vondt, spesielt for mammahjertet. Og jeg tok meg skikkelig nær av det, har brukt lang tid på å takle det.

To ting har jeg lært. Jeg har lært meg å takle å bli dømt. Og ikke minst, jeg har lært meg å ikke dømme andre mennesker ved første øyekast. Alle fortjener en sjanse uansett.

Det jeg mente var hvordan oppdrar du barna dine til å ikke dømme på utseende.

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg mente var hvordan oppdrar du barna dine til å ikke dømme på utseende.

Sorry.
Jeg prater med dem om det. Nå har jeg tre unger her som er søsken til ett som ofte blir dømt etter utseende så de får jo kjenne litt på det de og.
Vi prater mye om at man ikke skal forhåndsdømme, alle fortjener en sjanse uansett. Vi prater om å dømme etter utseende,mobbing, erting, utestenging og hva dette gjør med et menneskesinn. Nå om dagen har vi to tenåringer i hus så dette er et tema det blir snakket mye om her i huset.
Om jeg får ungene til å bli personer som ikke dømmer andre vet jeg ikke, men vi gjør så godt vi kan og foreløpig er jeg kjempestolt av dem. Spesielt 13 åringen som har en egen evne til å "ta seg av" de som ofte blir dømt og holdt utenfor fordi de ikke er akkurat så kule som de etter normen på ungdomsskolen bør være.

[Apple]

Det er en fin ting å lære barn og seg selv å være dette bevisst og ikke straffe, utestenge eller annet pga utseendet.

Men det handler jo om så mye mer. Også om det som Niobe nevner (at de pene ikke vil være sammen med henne), at pene mennesker ikke har så mange problemer, at jåledamer er mindre smarte, at høye folk er smartere, at unge folk ikke har livserfaring osv.

[Nin]

Og der kom jeg på at jeg faktisk har blitt dømt etter utseende selv om jeg ikke husket det i første omgang. En skikkelig komisk greie som jeg har ledd mye av i årene etterpå. Jeg tror jeg må lage en tråd.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Fordommer er hjernens måte å sortere og forenkle og navigere på. Også på utseende:

- Møter jeg en dame som ser 100 % ut som en bimbo, som åpenbart har brukt masse tid på den looken, så forventer jeg meg en viss, eh, type hjerneaktivitet også. Jeg blir vldig overrasket om en smart dame velger et sånt utseende. Dette er en fordom basert på en del empiri, syns jeg.
- Folk som er veldig uflidde utstråler slurv og sjusketakter og jeg vil automatisk forvente det samme på andre områder
- Jeg forventer ikke å finne en treningssoulmate når jeg treffer folk som er svært overvektige. Den har jeg blitt overrasket på såpass ofte at den begynner å falme.

Og så blir jeg ofte blendet av vakre mennesker og tillegger dem altfor ofte andre positive egenskaper.

Det Polyanna sa.

Ja, jeg dømmer. Både etter utseende og kropp. Jeg prøver å la være, men helt ærlig; så vet jeg at jeg gjør det.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Sorry.
Jeg prater med dem om det. Nå har jeg tre unger her som er søsken til ett som ofte blir dømt etter utseende så de får jo kjenne litt på det de og.
Vi prater mye om at man ikke skal forhåndsdømme, alle fortjener en sjanse uansett. Vi prater om å dømme etter utseende,mobbing, erting, utestenging og hva dette gjør med et menneskesinn. Nå om dagen har vi to tenåringer i hus så dette er et tema det blir snakket mye om her i huset.
Om jeg får ungene til å bli personer som ikke dømmer andre vet jeg ikke, men vi gjør så godt vi kan og foreløpig er jeg kjempestolt av dem. Spesielt 13 åringen som har en egen evne til å "ta seg av" de som ofte blir dømt og holdt utenfor fordi de ikke er akkurat så kule som de etter normen på ungdomsskolen bør være.

Jeg tror at det er lurt å prate om å akseptere alle mennesker, uansett, men å forvente at barna ikke skal plassere folk på "kartet" er urealistisk. Bare gjennom å snakke om den rosa elefanten, som vi må være grei i mot, og ingen må for guds skyld si at den er rosa, så sier man mellom linjene at det er NOE med rosa elefanter som ikke er helt bra. Barna oppfatter dette, det er jeg overbevist om.

Jeg har derfor ingen forhåpninger om at barna mine skal unnlate å "sortere" mennesker i hodet sitt, men jeg har forhåpninger om at de lærer å behandle alle med respekt.

Jeg mener at det en viktig overlevelsesstrategi for mennesker å vurdere andre mennesker. Vi har ikke mange andre naturlige fiender, enn andre mennesker. Når jeg er ute og går tur alene og ser andre mennesker så danner jeg meg raskt et bilde av hvorvidt disse er en trussel eller ikke. Sjelden bevisst, i alle fall ikke før jeg eventuelt mener at dette er en trussel. Ser jeg to-tre skravlende og leende damer så reagerer jeg med selv å føle meg lett til sinns, kanskje til og med et lite smil. Men ser jeg to-tre ungdommer som ser ut som om de prøver å skjule noe, så er jeg på vakt. Og ser jeg en kar som forsøker å skjule ansiktet sitt og følger etter meg, da går den innvendige alarmen min av.

Og jo, dette går også på utseende. På klær, kroppsspråk, mimikk, øyenkontakt, kroppsholdning, osv. Hvis jeg er ute og trenger å spørre noen om veien, så tar jeg et raskt overblikk før jeg velger hvem jeg spør.

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror at det er lurt å prate om å akseptere alle mennesker, uansett, men å forvente at barna ikke skal plassere folk på "kartet" er urealistisk. Bare gjennom å snakke om den rosa elefanten, som vi må være grei i mot, og ingen må for guds skyld si at den er rosa, så sier man mellom linjene at det er NOE med rosa elefanter som ikke er helt bra. Barna oppfatter dette, det er jeg overbevist om.

Jeg har derfor ingen forhåpninger om at barna mine skal unnlate å "sortere" mennesker i hodet sitt, men jeg har forhåpninger om at de lærer å behandle alle med respekt.

Jeg mener at det en viktig overlevelsesstrategi for mennesker å vurdere andre mennesker. Vi har ikke mange andre naturlige fiender, enn andre mennesker. Når jeg er ute og går tur alene og ser andre mennesker så danner jeg meg raskt et bilde av hvorvidt disse er en trussel eller ikke. Sjelden bevisst, i alle fall ikke før jeg eventuelt mener at dette er en trussel. Ser jeg to-tre skravlende og leende damer så reagerer jeg med selv å føle meg lett til sinns, kanskje til og med et lite smil. Men ser jeg to-tre ungdommer som ser ut som om de prøver å skjule noe, så er jeg på vakt. Og ser jeg en kar som forsøker å skjule ansiktet sitt og følger etter meg, da går den innvendige alarmen min av.

Og jo, dette går også på utseende. På klær, kroppsspråk, mimikk, øyenkontakt, kroppsholdning, osv. Hvis jeg er ute og trenger å spørre noen om veien, så tar jeg et raskt overblikk før jeg velger hvem jeg spør.

Selvfølgelig. Jeg er enig med deg. som du ser over her var det en litt annen type fornåndsdømming jeg snakket om.