Spinoff - blir du sentimental i forhold til ting?

[Benzo]

Niks, bortsett fra noe babytøy etter barna.

[mkj]

Etter ungene kommer jeg til å ta vare på et par plagg til hver- og de første skoene.

Er ikke veldig knyttet til ting, jeg kaster gjerne ting eller gir bort. Har en treskjært gulvklokke fra bestefaren min, den er jeg nok litt knyttet til, pga arbeidet han har lagt i den for å lage den til MEG. Altså det ville føles feil å gi den til loppis eller selge den, for den er et slags bånd mellom oss to.

Men sånn generelt: tar ikke vare på så alt for mye gammelt ræl.

[Blomst]

Ja jeg er det, i forhold til ganske mye egentlig, litt for mye.Jeg har klær jeg sparer på, fra mine ungdomsår, klær av gutta sine, ting jeg har fått i gave og ting som jeg har laget og barna mine.
For et år tid siden lurte bestemor på om jeg ville ha noe etter bestefar og jeg sa ja,og da fikk jeg kort jeg hadde laget til han til bursdag og sykehusopphold, og det er kjære ting for meg.

[Skremmern]

I forhold til enkelte ting, som håndavtrykkene på forkle min eldste lagde i barnehagen da hun var liten, og fotoalbum og sånn, men ikke min avdødes (kjære) mormors bestikk og vaser og sånn, nei. Da må jeg i så fall koble det til et spesifikt minne om denne personen.

[Skilpadda]

Ikke så mye på ting, men veldig på brev og bilder og lignende. Litt motsatt av Elinblu, kanskje.

[007]

Nei, jeg er ikke sentimental når det gjelder ting. Jeg tar kun vare på ting fordi det blir forventet av meg (tegninger, arvegods, russehatt o.l) og ikke fordi tingene gir meg noe.
Det eneste jeg blir sentimental av (eller som jeg føler har verdi fordi det er gammelt) er julepynt og de gamle bunadstingene jeg har arvet.

[Sokk]

Ja, jeg er sentimental. :hamster: Jeg burde hatt besøk av Hilde Hummelvoll.

[Stompa]

Nei, ikke i det hele tatt, bortsett fra bilder. Så lenge jeg har bilder av bestemoren min trenger jeg ikke noe annet etter henne, for eksempel. Og det har kostet meg veldig lite å kaste 90 % av tegningene jeg har fått fra Frøkna. Jeg sitter jo likevel igjen med flere hundre som jeg foreløpig har tatt vare på, mest for hennes del i tilfelle hun blir annerledes enn meg (og det ser det ut til at hun blir ...).

For meg gir det en nesten orgasmisk følelse å få ting ut av huset ved å selge dem eller gi dem bort (eller kaste dem, hvis det ikke er noe å gi bort).

[Milfrid]

Jeg er sentimental i forhold til noen få ting, som betyr veldig mye for meg, og mest av alt til medaljongen jeg fikk av far da han lå på dødsleiet. Ikke det smykket jeg går mest med, men jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg mistet det. En gammel kommode fra hytta vi måtte gi fra oss, en gyngestol etter farmor. Dagboken fosterforeldrene til sønnen vår skrev det året han levde uten oss. Det er en håndfull ting jeg ville forsøkt å redde om huset brant ned, for å si det sånn. Dette er ting som ikke kan erstattes.

[Venna]

Vi er midt i et arveoppgjør nå, og det er merkelige ting jeg er sentimental på i følge familien. Som min mormors russekort... Jada
Men ellers er det LITE.

[Siri]

Ikke andres ting i hvertfall. Jeg tror jeg vil være ganske likandes i et arveoppgjør.

[Miss Norway]

Nei, jeg blir ikke spesielt knyttet til gjenstander. Mr. Norway derimot har et helt rom med ting med sentimental verdi. De får bli der.

[Floksa]

Litt så.
Enkelttig ka ha stor verid. Gifteringen min foreksempel ( hører du det, du som mistet den for meg!! du skulle passe på den du!!).
Barnetegninger og sånne ting tar jeg var på noe. Mye henges opp og kastes etter på.
Å kaste bare for å bli kvitt ting kunne ikke falle meg inn, men vi er i kategorien svært dårlig råd og er opptatt av ta vare på og respektere de tingene vi har.
Jeg arvet en bokserie etter mormor og den synes jeg er koselig, der den står i bokhylla. Hver gang jeg går forbi tenker jeg koselige tanker om mormor.

[Tallulah]

Noen ting er jeg sentimental i forhold til, andre ikke. Jeg skjønte heller ikke hvorfor så mange mente at du ikke skulle selge noe du ikke liker og ikke bruker. Jeg har mange ting jeg syns er fine og aldri vil kvitte meg med, men det er ikke avhengig av pris.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg er en sånn som blir veldig glad i tingene mine. Da min ca. 10 år gamle sykkel ble overkjørt, f.eks., spanderte jeg 1500 kroner i reparasjon framfor å kjøpe ny bare fordi jeg syntes det ville være så trist å kaste den. Som barn gråt jeg alltid når vi skulle selge en bil. Jeg er følgelig virkelig elendig til å kaste.

Når det gjelder minner om andre mennesker, derimot, er jeg ikke så veldig sentimental - merkelig nok, kanskje. Jeg har ikke tatt med meg mye etter besteforeldrene mine.

Sånn er jeg også. Jeg har fortsatt nøklene til min første bil, russedressen min og en gammel gryte jeg ikke kan bruke til noenting, men som vi pleide å smelte sjokolade i hjemme hos mormor da hun levde. og syns det er uproblematisk. Men jeg foersøker å ha ting som det er minner knyttet til stående fremme, evnt fotodokumentert og lagt i albumet, slik at jeg faktisk kan se og huske minnene, ikke bare la de ta opp plass i boden.

[Maya80]

Det eneste tingen som jeg har som virkelig betyr noe for meg er vel bilde av min fosterbror som døde alt for tidlig for snart 15 år siden, men om det skulle forsvinne er bilde lagret og kan skaffes på nytt. Ellers gir ting og sånt meg lite jeg rensker nok opp mer enn nødvendig og ser ikke grunnen til og ha en pappeske på lofte med ting som er minner etter andre.

[Obelix]

Ja, jeg blir veldig sentimental i fht ting.
Jeg har masse arvegods og jeg får ennå tårer i øynene av å tenke på det kjære pianoet til mine besteforeldre som jeg måtte kvitte meg med da vi flyttet hit vi bor nå.
Av nyere ting er det vel bare ting som ungene lager som jeg ikke klarer å kvitte meg med.
Men antikvitetene mine får søplemannen ikke altså.

Jeg har til og med russedressen min. Uvasket og jævlig, og med masse minner.

[Tøtto]

Jeg er overhodet ikke sentimental på dette området. Unntaket må være gifteringen min og et morsdagskort jeg fikk av min datter i fjor.

[Maverick]

Njah, noen ting som jeg har minner direkte knyttet til, men et par sølvlysestaker jeg aldri hadde brukt hadde jeg glatt gitt bort eller solgt.

Den rosa porselenskatten min derimot - den får ingen.

[Polyanna]

Jeg er sentimental for ting, ja. Fordi de trigger minner. Og jeg syns at en vakker ting blir enda vakrere når det er en historie knyttet til den.

Vi har et hus fullt at sammenraskede møbler herfra og derfra, noe som passer sammen, noe ikke. Jeg liker å slenge meg ned i mannens bestefars gamle skinnstol, putte det gamle serviset med avslitte gullkanter inn i det ruvende, skeive gamle eikeskapet etter mannens bestemor (og disse menneskene kjente jeg ikke en gang. Snille var de heller ikke). Når ungene kommer med hvitveis så finner jeg frem den lille krystallvasen fra grandtante, og tenker på henne, eller jeg finner frem de rare, mangefargede småvasene jeg kjøpte på ikea da jeg var nyetablert, og mimrer litt om det.

Vi har fått noen vakre, gamle emaljefat og skåler etter en annen slektning, og det gir meg masse glede å bruke dem.

Når vi dekker med sølvtøy så gleder jeg meg ved å dekke med hele tre par sølvlysestaker: De jeg fikk fra grandtante (som er til forveksling lik dine) da jeg var ung og ikke satte ordentlig pris på dem, de litt mer moderne vi fikk av mannens forlover til bryllupet, og de vakre, klassiske som minstegutten fikk av fadrene sine til dåpen.

Jeg kaster heller aldri brev eller sånt.

En skikkelig hamster.