Bøker lest i 2009

[Toffskij]

1. J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (jeg leste nemlig Tales of Beedle the Bard i jula, og fant ut at jeg ikke husket mer enn ca. halvparten av plottet i HP7, og sånn kan vi ikke ha det når jeg har etablert meg som HP-guru for storesøster).

2. Per Petterson: Ut og stjæle hester.
Dette var typisk en sånn bok jeg hadde utsatt å lese fordi alle skrøt sånn av den, men denne gangen hadde de så rett, så rett. En genistrek av en bok om sterke følelser som ingen, absolutt ingen av hovedpersonene hadde ord for eller i det hele tatt prøvde å sette ord på. Sånn sett minte den meg mye om Brokeback Mountain i stemning. Og om hvordan én sommer da hovedpersonen var 15 klarte å overskygge de over 50 årene som kom etter.

3. Sadie Jones: The Outcast.
Medrasket fra bokhandel fordi jeg vagt kunne huske å ha lest noe om den, men ingen fulltreffer. Det beste man kan si, er vel at den hadde masse driv – jeg flådde igjennom og måtte lese ferdig til langt på natt. I likhet med Ut og stjæle hester er dette en historie om ordløse, undertrykte følelser, men veldig mye svakere gjennomført. Endimensjonale og ikke altfor overbevisende personer, dessuten en temmelig teit happy ending. Men godt skrudd sammen.

4. Alexander McCall Smith: Blue Shoes and Happiness.
Ikke av de beste i serien.

5. Quentin Patrick: Døden på asylet.
Dette er en gammel favoritt fra tenåra, som jeg har lett etter i årevis, og selvsagt fant i en kasse i kjelleren nå da vi flyttet. Plottet er fortsatt gøy, men det er jo alltid litt nedslående å se hvor sjablongaktige noen av disse gamle yndlingskrimmene fra fortida egentlig er. Og for noen kjønnsroller!

6. Rohinton Mistry: A Fine Balance.
Denne tok tid å lese, monumental som den er, men du verden, den var vel verdt det. Veldig interessante og vinnende personer som opplever en liten oase av lykke og så blir eller ikke blir knust av et overveldende brutalt, kaotisk, lov- og nådeløst India på 70-tallet. Sånn at man lurer litt på hva vi bortskjemte vesterlendinger egentlig har å skrive romaner om.

7. Connie Willis: Bellwether.
Jeg brukte så lang tid på Mistry at jeg fortjente et hjertelig gjensyn med denne. Vanvittig morsom for alle som noen gang har søkt om forskningsmidler. Og alle som har en ledelse som har vært på kurs. Romantisk også.

8. Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise.
N-te gjensyn med høyt elsket favoritt. Det er Wimsey, verdens beste fiksjonsdetektiv, det er hylende morsom satire over reklamebransjen (som etter alt å dømme ikke har forandret seg så altfor mye siden 1930-tallet), det er mord, og det er cricket. Verdens mest ubegripelige sport. Man kan ikke annet enn å elske denne boka.

9. Vikas Swarup: Q & A.
Hvis man absolutt skal se filmatiseringer av bøker, er det slett ikke dumt å se filmen først. Det fungerte veldig bra her, siden Slumdog Millionaire egentlig forteller en ganske annen historie, og kanskje en bedre historie? Kontrastene er mye råere i filmen, følelsene sterkere. Men jeg likte boka også, veldig godt. Dessuten leste jeg hele på én dag, kryss i taket! Det var lenge siden sist.

10. Terry Pratchett: The Last Continent.
Dette er nok en av Pratchett-ene jeg har likt minst, jeg synes Unseen University-gjengen gjør seg best i ganske små doser. Og ikke har jeg noe særlig sterkt forhold til Australia heller. Men man kan jo ikke annet enn å le seg fordervet når Pratchett sammenligner mennesket med blekkspruten:

Opprinnelig lagt inn av Vår mann

The ability to ask questions like “Where am I and who is the ‘I’ that is asking?” is one of the things that distinguishes mankind from, say, cuttlefish.*

* Although of course it’s not the most obvious thing and there are, in fact, some beguiling similarities, particularly the tendency to try to hide behind a big cloud of ink in difficult situations.

11. Markus Zusak: The Book Thief.
Jeg blir alltid litt mistenksom når veldig mange forskjellige folk anbefaler en bok, men jeg røyk nå på denne likevel. Og det var bra. Jeg falt pladask med en gang, både for fortellermåten og alle hovedpersonene. Rosa Hubermann må være det mest usannsynlige morsidealet jeg noen gang har vært borti. Og så er det noe med far-datter-skildringer, altså. Jeg er svak for dem.

12. Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy.
For å forbedre allmenndannelsen min. Og ja, den er veldig morsom (skjønt jeg tror jeg allerede hadde lest ca. 50 % av den fra før i form av sitater).