Kjønnsidentitet. Kultur eller natur?

[Veronal]

Jeg tror det er tillært.

Kopierer fra gamle innlegg i liknende diskusjoner:
Min erfaring så langt er at omverden er i utgangspunktet så polarisert i hva de vil oppfatte at jeg får fnatt. Spesielt besteforeldre og tildels også enkelte i barnehagen er svært raske til å konstatere at "Prototypen er skikkelig gutt, altså!" selv om han dokumenterbart har et balansert forhold til leker. Selv om han har løpt rundt med en dukkevogn hele dagen og lekt med dukkehuset så trenger den unge mannen bare å ta i en bil før besteforeldrene er der med gutteguttgnålet sitt. I barnehagen har de f.eks. en tavle hvor de skriver hva hvert barn har bedrevet med en dag og et typisk eksempel er:

Lekt med tog
Sparket ball
Lekt i dukkekrok

Like fullt er det kun togkjøringen som de husker og som blir nevnt.

Noe av det mest teite jeg hører er folk som sier at "de har gitt barnet muligheten til å velge" og så viser det seg at de har kjøpt inn en bil til en jente uten at noen av foreldrene har lært den unge damen hvordan hun leker med bil (det eneste som slår det på teithetsskalaen er "hun/han skal få <insert leker man tror er for det motsatte kjønn> når hun/han ber om det" ). Den unge mannen her i huset hadde ikke genetisk anlegg for å lage billyd. Den har jeg personlig lært ham. Når han leker med dukkevogn og Baby Thomas så gjør han slike ting som han ser at både pappaen og jeg gjør. Barna må lære en plass. Jeg tror mange har en terskel for å lære søte små pikebarn hvordan man leker med biler og tilsvarende hvordan tøffe smågutter leker med dukker. Sistnevnte kanskje spesielt tatt i betrakning manglende likestilt omsorgsfordeling rundt om i de norske småbarnshjem.