Hvorfor er morskap og farskap sett så ulikt på?

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det forekommer at (utenlandske) fattige kvinner betales for å bli gravide med en norsk mann, føde barnet og så reise fra landet. Hun sier fra seg sine rettigheter til barnet, og far og hans partner blir barnets foreldre (hvis adopsjon for den andre parten går i orden). Kvinnen har en viss retrettmulighet, i alle fall i teorien, dersom de føler at de ikke greier å kutte alle bånd til barnet etter at det er født. Hun er barnets mor.
Men hvilken rett vil en kvinne ha dersom hun føder et barn hun ikke har biologisk opphav til, og hun heller ikke har tilknytning til den biologiske faren? Ingen? Dersom en kvinne ut i svangerskapet utvikler sterke bånd til barnet i magen og opplever tanken på å skilles fra barnet som uutholdelig, er det da noe hun må ta på egen kappe? Er det greit?
Jeg synes det er vanskelig.

Men da blir det jo snakk om en surrogatmor. Debatten i Norge nå handler vel helst om eggdonasjon. Altså at den som føder er den som skal være barnets mor, bare at hun ikke kan produsere egg selv og dermed får det donert. Akkurat som de av oss med spermløse partnere får donert sæd, noe som er fullt lovlig i Norge.

Surrogacy (finnes det et godt norsk begrep?) ligger nok enda lengre frem i tid, selv om det sikkert hender at det praktiseres i den varianten du skisserer.