Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Mulig det er en filleting for deg. Men for Prototypen vil jeg tro det er ganske seriøse saker.

Jeg har overrasket meg selv i forhold til hvor tålmodig jeg er ovenfor Poden, men jeg føler likevel innimellom et veldig sinne. Det er sjeldent behov for å vise at jeg er sint. Men jeg føler sinne jevnlig. Og de gangene jeg viser ham at jeg er sint så er det nødvendig og sunt. Det er jeg ikke i tvil om. Men jeg har aldri eksplodert. Og jeg tror ikke jeg er av typen som gjør det heller.

(Jeg husker en gang jeg har eksplodert skikkelig, og det var da noen ungdommer hadde skremt/plaget Stesnuppa ute på lekeplassen. Da ble jeg fryktelig sint, og ufin, og eksplosiv. Den følelsen har jeg aldri kjent verken før eller siden.)

Poden er en følsom fyr og føler vel hele spekteret av følelser hver dag, og han kan også være sint. Og selv om det kommer de mest tåpelige trusler om at: "da får du ikke komme i bursdagen min" eller "da får du ikke leke med meg" så er det ikke veldig tåpelige trusler for andre enn meg. For ham er det ramme alvor, og fortjener å få reaksjoner som om det skulle vært alvor for meg også.
Inimellom stopper han opp, ser på meg og sier: "Mamma, når du sier sånn blir jeg lei meg". Og det er jo i gunnen ikke mer alvorlig for ham det, enn når han truer med lekenekt og slikt? Selv om det oppfattes som to veldig forskjellige ting fra mitt ståsted.

Jeg er glad for at han viser både sinne, sorg, glede og opprømthet så tydelig som han gjør, og jeg kommer til å gjøre mitt for å oppmuntre til at han utrykker alle følelsene like tydelig i framtiden også.