Er det "verre" å dø for en ateist?

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd

Bytte tannkrem, kanskje?

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Bytte tannkrem, kanskje?

[Tallulah]

Jeg er på linje med Esme og Teofelia. Jeg kan ikke forestille meg at det er "bedre" for f.eks. en kristen å dø fra familien sin, enn en ateist. Selve døden tror jeg kan være skremmende for hvem som helst, uansett om man tror noe venter en på den andre siden eller ikke.

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

Sant nok. Men om man feks. har mistet et barn og tror at barnet er på "den andre siden" og venter, så kan man nok se frem til å dø, på en måte.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?

Da er man først og fremst overtroisk.

[Dixie Diner]

Hehe ja, det er jeg nok.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Det kommer jo også an på personligheten, det finnes agnostikere som synes det er spennende å dø fordi det er en ny opplevelse, men av de som har sterk dødsangst så synes jeg agnostikere er overrepresentert. Og av de som tar det svært rolig så er de fleste overbevist religiøs eller ateist.

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Spennende er vel i denne sammenheng å sidestille med usikkerhet, og da gir det jo mening at agnostikerne sliter på dødsleiet. Usikkerhet er meget angstprovoserende.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

[Sitron]

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

Men sånn er det jo bare. Jeg kan jo ikke si at jeg er redd for å dø nå, fordi det er ikke noe jeg tenker på. Men om jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde en sykdom som gjorde at døden plutselig kom noen hakk nærmere, så kan det godt hende jeg ble redd. Men det kan jeg ikke bekymre meg for nå på en måte.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.

Nemlig. Det å dø mens man er ung og har små barn er grusomt uansett livssyn.

Men om jeg er heldig og lever til jeg er gammel, og om man kan gjøre at dødskampen ikke blir vond, så tror jeg ikke at jeg kommer til å være redd for å dø. Jeg synes jeg har allerede opplevd nok til å fylle mange liv og har allerede fått gjort mye av det jeg ville, så jeg tror jeg kommer til å være ganske fornøyd som gammel dame.

[Alfa]

På mange måtar trur eg at religiøsitet kan føre til langt større dødsangst enn ateisme, nettopp fordi tanken om ein himmel også opnar for tanken om eit helvete.

Om min egen død tenker jeg at den kommer når den kommer. Og at det da er viktig å ta vare på livet mitt på en god måte mens jeg har det fordi det ikke gis noen garantier. Jeg har levd en stund med en stor frykt for å dø brått og følte at jeg ble fri fra redselen da jeg innså at jeg ikke kan styre tidspunktet for min død i særlig grad, men jeg har stor påvirkning på tiden min inntil da. Dermed har det blitt viktig for meg å ta inn og kjenne på det som er å glede seg over i livet. Hver eneste dag skal ha inneholdt noe godt, noe som gir den dagen en mening. Så kan jeg vite med meg selv at jeg har gjort og fokusert på noe positivt i den tiden jeg har hatt, så får det bli som det blir med hvor lang den tiden blir.

[Jessica]

I faglitteraturen om Barn i sorg og krise står det at barn med foreldre som har tro på noe etter døden kommer lettere gjennom sorg enn de som tror at døden er endelig.

Jeg tenker at det trenger ikke å ha noe med å tro på en religion, men at det som kalles det alternative også kan være like godt. Barn er konkrete og det hjelper dem å tenke at det finns et sted etter døden.

Agnostikere vil også ha det lettere om de tror på noe etter døden.

Det er forskning rundt dette.

[Maverick]

Jeg har tydeligvis mistet grepet på diskusjoner om religion, og hang meg mest opp i at Zoë skriver FP-damene.

Hvordan det føles i dødsskyggens dal, som Scarlett skrev, er vanskelig å uttale seg om uten å ha vært der. Dog er jeg klar over at det i mer... alternative religioner, knyttes mye håp og trøst til hva som skjer etter døden. Jeg er nok litt mer "so be it!", tror jeg.

[Pappalille]

Jeg har selv vært der at det jeg ønsket meg mest var å få dø. Jeg gjorde meg mye tanker rundt livet og døden i den perioden, og jeg konkluderte med at etter dette livet er det ikke noe mer, da er det fred å få. Nå er det klart at de refleksjonene var svært farget av det at jeg ikke ønsket å leve mer, og da ville det jo virkelig være mot sin hensikt å tro eller håpe på mer liv etter døden. Jeg sitter alikevel igjen med den ideén fra den perioden. Jeg vil alikevel kalle meg religiøs, om enn ikke en svoren tilhenger av en bestemt religion. Og døden skremmer meg ikke, mangelen på liv derimot kan gi meg litt fnatt.

[Jessica]

Hattifnatten: Godt sagt! Vi har mange forskjelllige ståsteder og utgangspunkt for tro og ikke-tro.

Da jeg lå med dødsangst var det ikke døden jeg var mest redd, men tankene rundt barna mine var det verste. Hva de skulle sitte igjen med etter meg, og hva det ville gjøre med dem. Heldigvis slapp jeg å forlate denne jord da. Får håpe det er lenge til....