Er du Plan-fadder?

[maggypop]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg er fadder for en SOS-barneby, ikke bare ett bestemt barn. Vi får info om SOS-barnebyers arbeid generelt, samt brev fra den aktuelle barnebyen to ganger i året. Og det er jeg fornøyd med.

Jepp.

[Mamarazzi]

Ja, vi støtter ei nå 15 år gammel jente via SOS Barnebyer i Sao Paulo, Brasil. Har bidratt via denne fadderordningen i ca 5 år. Vi har ikke så mye annen kontakt utover julekort og bursdagsgaver... Vi støtter også en SOS Barneby. Håper det bidrar like mye som jeg tror.

Mine foreldre har støttet en gutt i Vietnam i 10-12 år. Nut er nå 18 år, og ønsker å opprettholde kontakten med min mor og far, som har vært jevnlig i mange år.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Mamarazzi, her.

Ja, vi støtter ei nå 15 år gammel jente via SOS Barnebyer i Sao Paulo, Brasil. Har bidratt via denne fadderordningen i ca 5 år. Vi har ikke så mye annen kontakt utover julekort og bursdagsgaver... Vi støtter også en SOS Barneby. Håper det bidrar like mye som jeg tror.

Mine foreldre har støttet en gutt i Vietnam i 10-12 år. Nut er nå 18 år, og ønsker å opprettholde kontakten med min mor og far, som har vært jevnlig i mange år.

Jeg syns det er flott når man får fulgt barnet over flere år, og ser resultater av den lille hjelpen man gir. Spesielt koselig med forhold som dine foreldre og Nut, at han vil holde kontakten med dem.

Rajraj: Jeg skjønner litt hva du mener, men er ikke helt enig med deg. Dessverre ser det ut til at vi som har det godt, trenger sterke virkemidler selv om det er vondt å se, selv om det spilles på samvittigheten vår og selv om vi aldri kan hjelpe alle. Men det er viktig at vi som givere ser at hjelpen kommer frem, gjerne med konkrete resultater.

Hvordan hadde du helst sett det skulle vært "markedsført"?
Ellers er jeg forsåvidt enig i at det kan være vel så bra å gi til selve hjelpeorganisasjonen, enn et navngitt barn. Men dette med å gi til et spesielt barn gjør at giveren føler en annen type forpliktelse. Og hvorfor ikke?

Rajraj - jeg ser poenget ditt. Men for meg var alternativet å enten bidra likevel eller å ikke bidra, og da falt valget på at det er bedre at en eller annen unge får mat, klær, skole og legehjelp gjennom en ordning som er litt guffen, enn at ungen ikke får dette i det hele tatt.

Jeg forventer selvsagt ikke en millimeter takknemlighet, ikke engang en tanke om det fra noe fadderbarn, men det hadde vært hyggelig om ungen klarte seg i livet.

[Bomull]

Plan-fadder til ei lita jente i Honduras. Har vært fadder i mange mange år, det er vel 10 år nå tror jeg, minst. Sender en liten oppmerksomhet/brev ca to ganger i året, og mottar tegninger mm. i retur 2-3 ganger, i tillegg til brev fra Plan om hva som har skjedd i fadderbarnets område den siste tiden osv. Betaler hver måned.

[Fadese]

Er fadder gjennom Røde Kors, men gir ikke til et bestemt barn.

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Hvordan hadde du helst sett det skulle vært "markedsført"?
Ellers er jeg forsåvidt enig i at det kan være vel så bra å gi til selve hjelpeorganisasjonen, enn et navngitt barn. Men dette med å gi til et spesielt barn gjør at giveren føler en annen type forpliktelse. Og hvorfor ikke?

Jeg vet ikke helt, egentlig. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, så gir dette meg en vond smak i munnen. Det betyr ikke at jeg er fullstendig i mot fadderordningen. Jeg ser jo at den engasjerer folk, deriblant mange som kanskje vanligvis ikke ville bidratt. Og det er bra. Jeg mener likevel at den markedsføringen som blir gjort for å "verve" nye faddere (tv-reklamen med store, triste barneøyne) og den forpliktelsen giveren føler er lite langsiktig og helhetlig rettet, med tanke på utviklingen i de landene der nøden er størst. Dette henger sammen med mitt syn på bistandsarbeid generelt.

Jeg mener for eksempel at tv-reklamen bidrar til bildet av u-landsbarn, og med det u-land generelt, som hjelpesløse og ute av stand til å ta tak i ting på egne vegne. Samtidig mener jeg at forholdet rik fadder - fattig barn er med på å reprodusere avhengigheten og "klasseskillet" (et forsøk på å bruke et ladet ord på en mild måte), som fattige land har til rike land, ned på individnivå. Ja, alle monner drar og ja, det kan kanskje virke bedre å bidra i en ordning som ikke er optimal. Og for alt jeg vet så er fadderordningen en del av løsningen på hvordan man kan få gjennomført en snuoperasjon gjennom den kommende generasjonen i de forskjellige fattige landene. Men altså, vond smak i munnen, og ikke overbevist om at dette er måten å gjøre det på.

Så svaret på spørsmålet ditt Amelie, hvordan jeg ser at det helst skulle vært "markedsført", er vel at jeg mener det ikke burde vært markedsført i det hele tatt. Opplysningsarbeidet om hvordan tilstanden for fattige barn (og voksne) burde kunne tilrettelegges slik at det i større grad kommer fra disse menneskene selv, at de selv er talspersoner for egen situasjon. Hjelpen herfra kunne i større grad gått på å tilrettelegge for at denne informasjonen ble samlet og nådde frem. På samme måte som jeg mener at hjelpearbeid i enda større grad bør gå ut på å tilrettelegge for lokale tiltak for deretter å trekke seg ut, slik at avhengigheten ikke bekreftes igjen og igjen.