Lager du noe annet til barnet hvis middagen ikke faller i smak?

[DM]

Jeg skjønner godt at Skremmern ble sint her. Jeg har bladd frem og tilbake flere ganger, og jeg aner ikke hvor Isbjørnen finner informasjonen hun påstår hun har om Skremmern, og for å være ærlig så hadde jeg reagert også dersom noen begynte å tolke meg på den måten uten å ha noe informasjon. Og selv om jeg ikke ville blitt sur av at noen som har alletende barn uttaler seg arrogant om en problematikk de ikke vet noe om, så ville jeg hvertfall ha himlet med øynene for meg selv og fortalt dem at de var på villspor. (Skjønt, hadde noen begynt å tolke meg og mine handlinger uten at jeg hadde sagt noe om dem, så er det mulig jeg også hadde blitt litt sur av meg (totalt sett). )

[Adrienne]

Jeg er helt enig med DM, og høyner med at jeg nok ville blitt veldig sur om noen var såpass arrogant i sine uttalelser om ting som angikk meg. Jeg er heldig og har barn som stort sett spiser godt, men jeg har selv vært et "kresent" barn. Og jeg har følt bedrevitende kommentarer på kroppen, fysisk i form av at maten kom rett opp igjen etter at jeg omtrent ble tvunget til å spise ting jeg visstnok bare var for kresen til å like. Ikke av foreldrene mine, de viste sunn fornuft, men av andre i nær familie.

[Tito]

Jeg lager ikke to middager! De får spise det de får servert. Jeg tvinger selvsagt ikke maten i dem, men regelen er at de skal i hvert fall smake på maten før de nekter å spise. Og det er alltid noe de uansett kan spise, f.eks. hvis de ikke vil ha fisken, kan de spise pasta/poteter, grønnsaker og saus. Hvis de spiser veldig lite, lar jeg gjerne kveldsmaten komme litt tidligere.

De har til tider vært sære i matveiene, men jeg tror at vi har klart å få dem til å like ganske mye forskjellig.

Jeg kjenner en som har en nevø som konsekvent kun spiser pølser til middag - hver eneste dag! Jeg skjønner ikke hvordan foreldrene har latt det gå så langt.

[Karima]

Enig med Honeybunny. Jeg har samme slags barn som Skremmern, tror jeg, og blir også oppgitt av folk som tror de vet bedre enn meg hvordan barnet mitt funker. Men jeg tror ikke man oppnår forståelse for den følelsen med hersketeknikker og aggresjon.

[Harriet Vane]

For et år siden kunne jeg lett kommet med samtlige av Isbjørnens uttalelser, jeg har vært veldig heldig og har en matglad unge som liker det meste og smaker på alt. Jeg tenker jo selvsagt at det er min fortjeneste () fordi jeg er slikt et pedagogsk og kulinarisk geni, og at hvilken som helst av de kresne pirkeplukkeungene kunne bodd hos meg en mnd eller to, så spiste de alt, de også. Vel. Jeg har rett og slett måttet innse at unger er forskjellige og at de går gjennom ulike faser. Alle unger er ikke som mine. Jeg har feks vært lite kvalm gjennom svangerskapene og spist alskens, (det har visstnok en del å si for preferanser og smak), ungene har ikke snev av kolikk og jeg har kunnet spise alskens mens jeg ammer også, noe som også har mye å si for utvikling av toleranse for mange smaker. Ungene mine har ikke tegn til intoleranse eller allergi, de er friske nesten alltid. Det har selvsagt noe å si.

Så, joda, vi krever smaking hver gang, men vi har aldri kjent på desperasjonen over en unge som ikke spiser noe som helst. Selvsagt kan man både dyrke kresenhet og nykker, man kan være konfliktredd i møte med barna og ikke våge å kreve eller grensesette. Men dette må man kanskje se an i fht hver unge? Med vår eldste, som spiser jevnt over alt mulig til de fleste måltider, så mener jeg det er helt greit å dytte litt. Hvis hun ikke spiser masse til ett måltid, så spiser hun alltids nok til neste. Og en barnemage er ikke SÅ stor, og mange forventer at unger skal spise altfor store porsjoner.

Målet må være at uansett hvor vanskelige de måtte være i matveien, så må de ikke bli som min svigerfar. Han klager høylytt, sier æsj og usj, i stedet for å 1) smake og 2) legge pent til side det han ikke liker. Det er så provoserende oppførsel at jeg blir aldeles rasende av det. Utakknemlig, uhøflig og frekt. Mannen er 62 år og uoppdragen, liksom.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Honeybunny, her.

Jeg forstår at noen av Isbjørns innlegg er veldig generelle, og bastante. Men hvis målet til Skremmeren er å få Isbjørn til å forstå at barn er forskjellige uten at foreldrene har bidratt til "problemet", er reaksjonen ikke hensiktsmessig. Å være sint og bøllete inspirerer skjeldent eller aldri til forståelse.

Men hvis derimot poenget er å få folk til å skjønne at man er provosert og sint (og kanskje til og med lei seg, hva vet jeg?), så kan det derimot være ganske effektivt og hensiktsmessig å være sint.

Jeg synes Isbjørnen har vært nedlatende og trukket veldig detaljerte konklusjoner på sviktende grunnlag, og at Skremmern har reagert (for meg) overraskende, og kanskje overdrevet, sint og aggressivt på dette. Det er veldig vanlig og sikkert også forståelig at folk reagerer mer på den som blir uttalt sint enn på den som tilsynelatende er vennlig i tonefallet, men personlig synes jeg ikke det er noe verre å kjefte på folk som trekker tvilsomme konklusjoner om en selv enn det er å trekke konklusjonene i utgangspunktet. Skremmern ville sikkert fått mer forståelse hvis hun var mer åpen og mindre sint, men det er jo mest hennes problem (i den grad det er et problem), og det å ikke ønske å være så veldig åpen er noe jeg kan forstå.

[Aminta]

Får ikke prikket deg, Skremmern, men jeg skulle bare si at jeg forstod reaksjonen din. Jeg hadde også reagert, dvs. gjorde det og.

[Isbjørn]

Skjønner at jeg har satt flere sinn i kok, det er greit. Jeg har svart ut i fra MIN erfaring med barn og mat, og sa tidlig at jeg synes det er tull og tøys å servere flere retter. Jeg hadde overhodet ingen anelse at Skremmern hadde barn som var småspiste, og trodde spørsmålet i hovedinnlegget var myntet på alle, og at alle kunne svare det man mente. Om jeg visste at det var snakk om barn som hadde "problemer" i matveien, hadde jeg noik ikke svart i det hele tatt. Her skal jeg ta sjølkritikk og beklage mine uttalelser overfor alle som har småspiste barn/matproblemer. Men, når det gjelder mat og barn generelt, står jeg for det jeg sier.

Jeg tror at man som foreldre kan skape småspiste/kresne barn, ja. Dermed er det ikke sagt at Skremmern eller andre her har skapt det. Skjønner såpass at barn er forskjellige og at de spiser forskjellig.

Det verste oppi dette er faktisk personangrepene på meg, i stedet for å diskutere sak. Det er totalt lavmål! Siterer:

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så bra at du er ekspert på området da. :himler:

Jeg synes du fremstår som mindre oppegående når du skriver sånt pjatt som det her

Ja, innlegget ditt og spesielt denne setningen nednefor forteller meg en hel del om hvordan du er skrudd sammen:

Bare irritert over nek.

Du er en ordentlig helgen, er du.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Ut i fra dette ser det jo ut som om du har ganske kresne barn, for å være ærlig. De liker snever og lite næringsrik mat. Skal de ikke øve seg å spise fiks f.eks? Eller annen mat somde ikke synes så mye om?

Det er ikke alltid så enkelt.
Jeg har en forholdsvis grei pode, men enkelte ting liker han bare ikke.
Fisk er ett eksempel.
Men kom ikke og fortell meg at det kommer av at han aldri har fått øve seg!
Han spiste nemlig fisk med god apetitt til han var omtrent to år gammel, da var det bråstopp og vi har vært nødt til å kamuflere fiskesmaken ganske godt for å få ham til å spise det etter det.
Jeg har vært av den oppfatning at bare maten blir servert med største selvfølgelighet og han får bli vant til det fra han er liten, så skal det gå så greit så.
Derfor har grønnsaker vært et naturlig tilbehør til enhver middag, men det har likevel ikke hindret at han på ett tidspunkt rett og slett ikke ville ha det mer.


Jeg synes du generaliserer veldig her nå.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Min teori er at grønnsaker og smaker må introduseres så tidlig som overhodet mulig, uten noe særlig tilvenning. Heller det enn at barna kun får kokte poteter, gulrøtter og brokkoli de første to årene og plutselig forstår ikke foreldrene noenting at treåringen ikke liker stangselleri.

Det var min teori det også, gitt!

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men hvis derimot poenget er å få folk til å skjønne at man er provosert og sint (og kanskje til og med lei seg, hva vet jeg?), så kan det derimot være ganske effektivt og hensiktsmessig å være sint.

Jeg synes Isbjørnen har vært nedlatende og trukket veldig detaljerte konklusjoner på sviktende grunnlag, og at Skremmern har reagert (for meg) overraskende, og kanskje overdrevet, sint og aggressivt på dette. Det er veldig vanlig og sikkert også forståelig at folk reagerer mer på den som blir uttalt sint enn på den som tilsynelatende er vennlig i tonefallet, men personlig synes jeg ikke det er noe verre å kjefte på folk som trekker tvilsomme konklusjoner om en selv enn det er å trekke konklusjonene i utgangspunktet. Skremmern ville sikkert fått mer forståelse hvis hun var mer åpen og mindre sint, men det er jo mest hennes problem (i den grad det er et problem), og det å ikke ønske å være så veldig åpen er noe jeg kan forstå.

[Polyanna]

Her har repertoiret økt veldig, veldig gradvis. Ungene er egentlig ganske skeptiske, og lillemor levde vel stort sett på pupp til hun var 14 måneder. Da utvidet hun til brødskive med leverpostei, og pølser. Hun var 2 år før hun touchet grønnsaker, og liker nå kun mais, agurk, rå gulrot og litt broccoli. Storebror spiste lenge kun broccolo, men har nå økt til å også lile rå gulrot, agurk, tomater, rå blomkå (hvis den er crisp og god). Så det går jo på frem, da. Jeg tror ikke det er noen fasit på det der. De har hele tiden blitt tilbudt er bredt utvalg og har plukket det de ville ha.

Jeg tror at grunnen til at det går bedre, og at vi ikke har fått steilt småspiste barn og måltider som trassarena, er at vi ikke har "stilt krav" til dem i matveien, men kun tilbudt forskjellig, insistert forsiktig på at de skal smake, og fokusert så lite som mulig på hvem som spiser hva og hvor mye.

Ingen av dem liker rene kjøtt- og fiskeprodukter noe særlig, dessverre. Og det har blitt verre og verre. De spiser litt, men ikke mye. Vi KAN ikke ha fiskekaker eller kjøttkaker hver dag, og jeg har ikke ork til å lage ekstra. Så da må de klare seg med grønnsaker og tilbehør.

[Nessie]

Jeg har lært min mann å like gulrot til middag i en alder av 30 + ... så alt går!

[Harriet Vane]

Jeg lærte min mann (33) å like rosenkål, ved å steke rosekålen. Enten i smør eller med bacon. I det hele tatt er grønnsaker i mindre biter, rå, stekt eller hurtig kokt mye bedre enn de gruelige helkokte greiene som mange i vår foreldregenerasjon driver med.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg lærte min mann (33) å like rosenkål, ved å steke rosekålen. Enten i smør eller med bacon. I det hele tatt er grønnsaker i mindre biter, rå, stekt eller hurtig kokt mye bedre enn de gruelige helkokte greiene som mange i vår foreldregenerasjon driver med.

Gubben nektet spise gulrot, helt til han skjønte at det faktisk var SMAK på gulrot som ikke var kokt ihjel eller som var woket.. Mora koker gulroten i sikkert 20 min, sånn at vannet er oransje.

[Maya80]

Nå har jeg barn som er veldig lite kresende av seg.
Jeg selv som liten ville aldri spise kjøtt som biff,stek ol, men da spiste jeg heller potet og saus feks. Men jeg lager kun en middag uansett.

[Alexy]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Skjønner at jeg har satt flere sinn i kok, det er greit. Jeg har svart ut i fra MIN erfaring med barn og mat, og sa tidlig at jeg synes det er tull og tøys å servere flere retter. Jeg hadde overhodet ingen anelse at Skremmern hadde barn som var småspiste, og trodde spørsmålet i hovedinnlegget var myntet på alle, og at alle kunne svare det man mente. Om jeg visste at det var snakk om barn som hadde "problemer" i matveien, hadde jeg noik ikke svart i det hele tatt. Her skal jeg ta sjølkritikk og beklage mine uttalelser overfor alle som har småspiste barn/matproblemer. Men, når det gjelder mat og barn generelt, står jeg for det jeg sier.

Jeg tror at man som foreldre kan skape småspiste/kresne barn, ja. Dermed er det ikke sagt at Skremmern eller andre her har skapt det. Skjønner såpass at barn er forskjellige og at de spiser forskjellig.

Det verste oppi dette er faktisk personangrepene på meg, i stedet for å diskutere sak. Det er totalt lavmål! Siterer:

Jeg synes det er helt greit at diskusjoner blir opphetede og litt utenfor sak, men når Skremmern kaller folk for ting, da blir det for meg bare barnslig. Har man ikke noe annet å si, kan man la være. Det man derimot oppnår med å kalle folk ting, er at de går i forsvarsposisjon. Om man som voksen ikke klarer å la være å kalle hverandre for stygge ting i diskusjoner, hvordan kan man forvente at barn ikke gjør det? Og nei, denne er ikke myntet på deg Skremmern, men veldig generelt!

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet om de ikke spiser alt av middagen. Vi sitter ved bordet og alle spiser det de har lyst på. Jeg har barn som er ganske altetende, og har sjelden problemer ang mat. Mulig vi hadde gjort det annerledes med kresne barn?

Sannsynligvis ville du gjort ting veldig annerledes.

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Klart barn nekter å spise ny mat om de vet at de får annen mat, de er da ikke dumme. Og da er da tralten i gang, mor serverer mat, barnet vil ikke ha, mor lager brød/annen mat. Hva lærer barnet? Ikke annet enn at det snurrer mor rundt lillefingeren og får den maten det vil ha. Greit, dette er jo en fin måte å unngå konflikter på, den ser jeg. Men, hva oppnår man på lang sikt? Jeg tror man får kresne barn i matveien.

Hva gjør man når man har prøvd det? Når barnet har nektet å spise det som blir severt og pga det ikke spiser ved neste måltid heller. Fordi at når barnet ikke spiser regelmessig mister barnet den lille sultfølelsen den har. Hva skal man gjøre når man erfaringsmessig vet at hvis barnet hopper over et måltid vil det ta mange dager å få igang spisingen igjen. Når man har prøvd ut over lengre tid og konsekvent har gjennomført "jeg bestemmer hva du spiser, du bestemmer hvor mye"-teorien og resultatet er en gutt som blir stadig svakere. Til slutt lukter barnet aceton og orker ikke noe annet enn å ligge i sofaen. Hvor langt skal man trekke det?

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Og ja, jeg har barn som spiser det meste. Hvorfor det, tro. Fordi vi sjelden tilbyr noe annet. De spiser og er fornøyde, liker enkelte retter bedre enn andre, noe som de fleste mennesker gjør.

Så enkelt er det som sagt ikke.

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Ut i fra dette ser det jo ut som om du har ganske kresne barn, for å være ærlig. De liker snever og lite næringsrik mat. Skal de ikke øve seg å spise fiks f.eks? Eller annen mat somde ikke synes så mye om?

Det er ikke bare å øve seg. Hva gjør man når det å legge en gulrotbit på tallerken fører til at barnet ikke kan spise resten av maten og man får senario som jeg beskriver over med at det går flere dager uten mat?

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kjenner folk som har 'dyrket' kresenheten til barna. Det er barn som har vært småspiste, og der foreldrene har gått bananas i ågi ungene det de aller mest ville ha. Det er oppegående folk, men dette er en enkel felle å havne i.. De spiser det meste hos oss. Med god apetitt...

Jeg skulle ønske at gutten min spiste mat hos andre. Jeg har prøvd å sende gutten til venner som ikke har vært klar over hvor sær og småspist han er. Han kan ha vært borte hele dagen uten å spise noe. Jeg har fått telefon fra de som han har vært på besøk hos. "Han vil ikke spise noe." "Det eneste han vil drikke er vann." "Hva skal vi gi han?"

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes Isbjørnen har vært nedlatende

Det syns jeg også. Jeg ble veldig provosert når jeg leste innleggene til Isbjørnen. Jeg ble sint og såret. Det å ha et barn med spisevansker er tøft. Man klarer ikke en gang å gi barnet sitt det meste grunnleggende her i livet. Mat som man må ha for å leve. Det er mye følelser innvolvert i mat. Det finnes ikke fasiet som sier at den måten er den riktige måten. Man må se hva slags personlighet barnet har, familien samlet sett, enkeltvis, sykdommer, funksjonshemninger osv. Å være så bastant i sine uttalelser som Isbjørnen har vært kan sette sinnene i kok hos de av oss som har opplevd virkelige spiseproblem hos barn.

[Polyanna]

Jeg skjønner godt at det er kjempefrustrerende, Propella. Som du sier, å gi barna mat er et helt basalt behov, og jeg har i hvert fall kjent flere ganger på desperasjonen over at de ikke spiser, og på hvor utrolig vanskelig det er å holde hodet kaldt. Og jeg har ganske "vanlige" unger i matveien. Hadde jeg ikke sett på broren min og hvordan de har dyrket frem kresenhet gjennom sin desperasjon, så hadde jeg aldri klart å sitte på hendene så mye som jeg har. Men det var på siden, for jeg håper du ikke tror jeg mente at alle med kresne barn selv har dyrket det frem. Det er selvsagt mange, mange andre grunner til at det oppstår.

Jeg antar forresten at dere har sjekket mandlene? Det var det som startet problemene hos min niese. Hun fikk en voldsom apetitt da hun fjernet dem i tenårene. Bare synd at hun da hadde fått et helt skrudd kosthold, og stort sett spiser bare junk og godteri...

[Propella]

Jeg forstå hva du mente Polyanna. Det er veldig lett å gå i fella når det gjelder mat. Det er vanskelig å gjøre det riktige. Det er vanskelig å finne riktig balanse.

Vi har kjekket mandlene. Dessverre ville ikke legene fjerne de. Vi var hos flere leger i fohold til den problemstillingen. Jeg mener at de har vært en bidragende faktor til storepropell spisevansker.