Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Sånn har jeg hatt det for en del år siden. Da mitt barns klasse skulle ha ansvar for 17. mai sa jeg stopp. Det var en dag mitt barn virkelig skulel få ha sin mor et annet sted enn i kafeteriaen på skolen. Fikk rasende brev fra klassekontakter som ikke kunne forstå at enkelte kunne forsømme sine plikter slik. Jeg vet med meg selv at jeg hadde veldig gode grunner for å ikke stille på alle disse tingene de årene av mitt liv da sykdommen krevde så mye av meg.

Joda, mennesker liker å fordømme andre. Er det noen som tror at andre får goder de selv ikke har så er de raskt ute med pekefingeren.

Så flott at du tør sette grensene! Ikke gi deg med det, er det noe barna trenger så er det en mor som har litt energi å bruke på dem. Det er viktigere enn billettsalg, kakebaking og andre herligheter som det forventes at man deltar på. Kos deg med treningen hver onsdag og gi aldri opp kampen for ditt eget liv.

Kjære Jessica.

Vet du: Du har faktisk ikke noe valg. Du må heve deg over eventuelle skjeve blikk og sure kommentarer. Du har jobbet deg gjennom en kjempetøff tid, med sykdom, tøff behandling og den store psykiske belastningen som dette medfører. Fatigue er ingen spøk, og jobben din fortsetter nå. Du må sette grenser for deg selv, finne ut hvor mye du orker uten at du får svi for det i form av utmattelse i dagene etterpå. Tenk at alle som bryr seg om deg og som kjenner til situasjonen din, forstår. De andre er faktisk ikke spesielt viktige mennesker i livet ditt. Du må ta vare på deg selv, både for din egen del, og for familien din. Så får du heller komme sterkere tilbake når kreftene kommer igjen.
Du vet at du ikke er noen unnasluntrer. Det er godt nok. Gå med hevet hode og møt blikket til folk. Du har ingenting å skamme deg over, du er ei tøff dame som tar ansvar for livet ditt!

[Lilleville]

Kan ikke så så mye da de andre over her allerede har sagt det bedre enn hva jeg kan.

Vil bare si meg enig med alle de andre; du må bare ta hensyn til deg selv og din familie. Det ansvaret er mye viktigere enn alskens dugnader og loddsalg.

Det er litt av et paradoks; hadde du hatt et brukket bein i gips hadde ingen rynket på nesa selv om du da kunne ha vært bedre i form til å selge lodd en som utmattet.... Du får bare forsøke å ikke bry deg om andres meninger og tenke at de du VIRKELIG bryr deg om hva mener kjenner deg godt nok til å forstå situasjonen!

[rine]

Kloke ord, både Flo, Skvetten og Emma! Er ikke alltid sikker på at det er det at folk ikke "gidder" som gjør at de ikke stiller opp på ulike frivillige oppgaver. Tror noen tenker som så at: "Jeg har jo to barn, full jobb, skal trene, ha litt fritid, jobber kveld og u name it... dette får andre ta seg av. At man rett og slett tror at alle andre foreldre har så mye mindre å gjøre enn det man selv har, og at de derfor kan stille opp år etter år.

Jeg mener forøvrig at slike ting som bollebaking, klassekontaktarbeid og rydding etter juleverkstedet burde gått på omgang. Da tror jeg man hadde sluppet mye mistenkeliggjøring og sure miner fra de som "alltid" stiller opp. De som er syke må da finne en tante, bestefar, nabo e.l til å stille opp når det er deres tur. Evt bytte med en annen forelder, slik at man selv kan bidra en gang man føler seg mer i form. Hvis alle bidrar, er det jo ikke snakk om så mange ganger i året man må til pers. Hvis få er med å dra lasset, blir det veldig mye på de andre. (Kanskje litt opplagt, men..)

Og Flo; rine, ikke Rhine. (Jeg er ingen flodhest!)