Å være stolt

[Polyanna]

Jeg er kjempestolt av min gode venn som var statsråd for et parti jeg på ingen måte er enig i. Og for en god venninne som akkurat har fått jobb i SV (selv om jeg slites litt mellom å unne henne å lykkes i jobben sin, samtidig som jeg virkelig IKKE ønsker at hun skal få til jobben sin ). Jeg er stolt av en annen venn som er programleder i P4, selv om jeg ikke utstår kanalen. Og de av vennene våre som har blitt partnere i store konsulenthus er jeg også stolt av, for jeg vet hva det krever, selv om jeg syns de er gale som orker å jobbe som de gjør.

Disse menneskene har jobbet knallhardt for å få til noe de ønsker seg. De kjemper for det de tror på (de som jobber med politikk). De har en driv og en engasjement som er beundringsverdig.

Hadde de brukt det til noe jeg syns var skrekkelig skrekkelig galt så hadde jeg vel ikke brukt ordet "stolt". Men det skal mer til før noe blir "skrekkelig galt" i mine øyne, enn å sitte på tingen for FrP.

Jeg ville ikke vært stolt av Eva Braun, nei, om hun var søstra mi. Men jeg ville aldri avvist henne. Det er lett å se at David Toska er en begavet ung mann, men stolt av ham er foreldrene neppe...

Så spørsmålet er vel hvor den grensen går. Jeg er ikke enig med him i at den går ved det sosialt akseptable. Den går ved det JEG syns er akseptabelt.