Ikke spioner på hva barna bedriver på nettet

[Harriet Vane]

Jeg har endelig funnet ut nøyaktig hva det er som gjør at jeg blir provosert av eller er uenig i når det gjelder Liven og Jessicas innlegg/tilnærming.

Det er selvsagt dypt personlig og handler om meg.

Jeg får neller av detaljstyring, både å bli utsatt for det og å måtte gjøre det.

Jeg synes det virker som om J og L har et veldig detaljstyrete fokus, og det er så annerledes enn måten jeg liker å bli styrt eller styre på, at et fremstår som en fremmed verden. Men annerledesheten er ikke bare det som er provoserende, det som er provoserende er at de som styrer og overvåker er veldig fornøyd med seg selv. "jeg passer på", "jeg følger opp", "jeg gir ikke beng, som alle de andre". :glorie: man kan vel passe på, uten å invadere privatlivet til andre?

Sist vi diskuterte dette, kom det vel frem at flere av oss som hadde svært lange liner i ungdommen, oppførte oss veldig bra og det har gått bra med oss siden også. det er ingen nødvendigh sammenheng mellom voldsom oppfølging eller hva man nå kaller det og et vellykket resultat. det er ikke gitt at evnen til å ta gode og reflekterte valg kommer av å ha blitt fortalt hva man skal gjøre til enhver tid. Jeg tror det finnes flere veier til det gode målet enn å være autoritær.

Jeg har store problemer med å akseptere regler, regimer og autoriteter, jeg er en person som ikke lar meg styre særlig lett. Det innvirker selvsagt på hvordan jeg ser på oppdragelse. Vi har ikke en hierarkisk struktur i familien, men satser på samspill og samarbeid. dette betyr ikke at vi som er voksen unndrar oss voksenansvaret, men det betyr at vi er et team. Som på jobben; vi er et team, men jeg er sjefen og har ansvaret når alt kommer til alt. Men at jeg er sjefen fritar ikke de andre for ansvar eller medbestemmelsesrett, de kan ikke sveve rundt og vente på instrukser for alle ting, jeg gidder ikke å måtte mase på folk. De må se selv hva som trengs til en viss grad, og det mener jeg familiemedlemmer bør gjøre også.

Dette er veldig begrepsorienterte diskusjoner, for det handler om hva man legger i ulike begreper, feks straff, disiplin, strenghet, ansvar eller frihet. Alle assosierer ulikt rundt dette og har ulike tilnærminger påvirket av oppvekst, personlighetstype, erfaringer og kulturen der man er. Men man kommer ikke unna det faktum at ungene våre må klare å ta avgjørelser alene uten oss. De må det fra de er helt små, og vi må kunne pøse på med verdier slik at de faktisk oppfører seg fint og gjør lure ting uten at vi er der og henger over dem.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette er veldig begrepsorienterte diskusjoner, for det handler om hva man legger i ulike begreper, feks straff, disiplin, strenghet, ansvar eller frihet. Alle assosierer ulikt rundt dette og har ulike tilnærminger påvirket av oppvekst, personlighetstype, erfaringer og kulturen der man er.

Nettopp. Det er derfor slike diskusjoner ofte blir helt håpløse, for man tillegger lett andre folk meninger de ikke har, bare fordi de bruker det og det ordet og begrepet.

Jeg er for øvrig enig BÅDE med Mim og Liven. Jeg skjønner hva Mim tenker og mener, men jeg tror at det ikke er så enkelt å koble ideologi og praksis.

Jeg hadde en temmelig fri ungdomstid. Jeg hadde en slem stefar og vi hadde lite penger, så i stedet for omsorg og penger, ga mamma meg masse frihet. Tilnærmet full frihet. Og ja, det gikk bra med meg. Men det kan jeg si NÅ. Ungdomstiden min var ikke bra for meg, og jeg ser nå at jeg så absolutt hadde trengt noen som hadde holdt meg litt i ørene, skjerpet inn litt, snakket ordentlig med meg osv., stilt litt krav til oppførsel og samhandling osv. Samtidig så lærte jeg jo mye om livet "the hard way".

Frihet under ansvar er en fin ting, og vi praktiserer det med tenåringen i den grad det lar seg gjøre. Vi har tabbet oss ut på det også, så da måtte det innskjerping til. Så på noen områder har han mye frihet, så andre områder ikke. Man må prøve og feile med hvert enkelt barn, og ikke komme med bastante meninger om at "mitt barn skal få følge sin indre motivasjon" eller "jeg vil mitt barns beste, så jeg følger med og stiller opp og dermed gjør jeg det som er best".

[Harriet Vane]

Jeg er også enig med Liven når det gjelder å ikke gi beng.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Sist vi diskuterte dette, kom det vel frem at flere av oss som hadde svært lange liner i ungdommen, oppførte oss veldig bra og det har gått bra med oss siden også. det er ingen nødvendigh sammenheng mellom voldsom oppfølging eller hva man nå kaller det og et vellykket resultat. det er ikke gitt at evnen til å ta gode og reflekterte valg kommer av å ha blitt fortalt hva man skal gjøre til enhver tid. Jeg tror det finnes flere veier til det gode målet enn å være autoritær.

Jeg tror man også må være forsiktig med å la "det gikk bra med meg" bli en sovepute også. For barna våre er ikke oss. Det er ikke sikkert at det som var best for oss er det beste for barna våre. Det gjelder jo også i forhold til om man er vokst opp med autoritære foreldre. Det er i grunnen en litt skummel felle å gå i, tror jeg. At man automatisk antar at eget avkom har akkurat samme forutsetninger og behov som man selv hadde.

Men jeg er kanskje litt preget av å vite om tilfeller der man har måttet få hjelp av politiet med å få foreldre til å stille på et hastemøte der et stort bord fullt av all slags våpen foreldre kjente igjen, før foreldre innså at deres "tillit" og "frihet under ansvar" ble misbrukt. Først da, når man ved selvsyn kunne gjenkjenne kniver fra eget kjøkken o.l. på et langbord fullt av våpen som var gravd opp rundt omkring på skolens område, innså foreldrene hvordan virkeligheten var. Under hele veien dit, var det mange som hamret løs på fraser om tillit og hvor godt forhold de hadde til barna sine, hele veien. Også da en streng politimann ringte og tvang dem til å dra fra deres åh, så viktige jobb for å komme på møtet de trodde gjaldt "alle andres barn". Du vet, de barna som ikke ble vist nok tillit og sånn.

Jeg er preget av å ha et familiemedlem hvis jobb mange ganger er å rydde opp på skoler og se det mange ikke ønsker å se. I tett samarbeid med politiet. Og jeg vet at denne "tilliten" mange fronter som om det var et kjent motemerke er et av de største hindrene for å få foreldre til å engasjere seg i det som er virkeligheten. Fremfor sin egen ønsketenkning om at det de gjør har effekt, selv om de ikke vil begå det "tillitsbruddet" det er å sjekke om det faktisk er tilfelle.