Hva stiller sterkest for deg når det gjelder flere barn?

[Che]

Vi har plass og økonomi så det som stiller sterkest for meg er lysten. Jeg er ikke så veldig typisk småbarnsmor, så jeg må virkelig ha et ønske om enda et barn - slik at jeg orker en ny periode med bleier, nattevåk etc...

[007]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Spørsmålet gjelder jo når man ønsker seg flere barn, ikke når man er ferdig.

Sorry, jeg oppfattet det ikke slik i og med at du skrev dette i hovedinnlegget:

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Uavhengig om du pr dags dato ønsker flere eller ikke.

[Harriet Vane]

Jeg tror egne erfaringer også spiller inn. Jeg er fra en stor familie med mange godt oppfulgte og prioriterte barn. Jeg ser derfor ikke antall som en hindring og har vel fått med meg noen tricks i fht stordrift. Kjære er fra en liten familie, han har en bror, og de er ikke særlig close, det er såvidt de ringes et par ganger i året. Vi søsken er veldig close. Så mange eller få er ikke noen garanti for nærhet., tror jeg, mer kjemi mellom søsken og hva foreldrene legger opp til. Svigers forskjellbehandler enormt, så jeg kan ikke se at det kunne blitt annerledes. Gruer meg til arveoppgjøret allerede.

[Lykken]

Pføy, arveoppgjør er noe dritt, mim! Får håpe mannen din og broren kan gjøre opp i fordraglighet og alene uten innblanding. Svigers kan jo da ikke blande seg ihvertfall…

Vi vurderer nr 3 og mannen her helt klar, han vil ha flere og helst snarest mulig, han tenker på alderen.
Jeg er praktisk og tenker på om jeg orker graviditet, nytt ks, spebarnsperiode, permisjon og jeg tenker på at vi burde ordne nytt hus først, ha økonomi til at jeg kan jobbe redusert og om vi faktisk har energi og ork til et barn til. Hm.

[rajraj]

Overskudd og økonomi. Sistnevnte fordi vi ønsker oss større plass før vi får en til, og da må jeg bli ferdig med studier og begynne i heltidsjobb, så vi kan betjene et større boliglån.

[kie]

Jeg vil nok si barnet selv. Jeg synes barn bør komme som resultat av mer enn at det først og fremst "passet seg sånn".

Jeg hadde derfor vært villig til å fire litt på de andre, mer praktiske kravene. Det er jo mange mellomting mellom herskapelig livsstil og hjemløshet. Men det bør være forsvarlig. Jeg ser bare ikke helt hva som er så galt med å godta å ha det litt trangt i en periode for å få barnet man ønsker seg. Jeg skjønner ikke helt den innstillingen om at man helst skal være i 20-årene og ha økonomi og hjem som tidligere generasjoner først hadde da de var i 50-årene for å kunne få barn.

Jeg er muligens påvirket av å komme fra en barnerik familie der man ikke overproblematiserte eventuelle utfordringer en barnefødsel førte med seg, men heller så på barnets ankomst som en fantastisk begivenhet og en gave. Og de praktiske utfordringene hjalp man jo hverandre med uansett. Jeg er jo også vant til å se at f.eks. folk som har fått barn selv under slitsomme forhold nå sitter der som like rike både materielt og erfaringsmessig som andre, men de har i tillegg en stor familie rundt seg som de fortsatt er en del av. Der mange andre er veldig ensomme.

En annen ting jeg ikke helt forstår er hvordan mange ser ut til å tenke som om livet er statisk. De gangene jeg har funnet det nødvendig å ignorere barneønsket, så har liksom grunnene for det automatisk blitt mer som en "to do"-liste jeg går løs på i håp om å skape en situasjon der det er forsvarlig å bli gravid.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Sorry, jeg oppfattet det ikke slik i og med at du skrev dette i hovedinnlegget:

Ja, nettopp. Ergo tar man ikke dagens situasjon i betraktning, men hvordan man ville tenkt. Det kan være fremtid for noen og fortid for andre.

[Alfa]

Sitat:

Jeg ser bare ikke helt hva som er så galt med å godta å ha det litt trangt i en periode for å få barnet man ønsker seg.

Men det er jo ikkje noko gale i det, dersom det er det ein ønsker for seg og sin familie. Kor mange barn ein ønsker seg er jo stort sett eit livsstilsval, og det å ha god økonomi og plass er vel berre ein av årsakene til å ønske seg få born.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men det er jo ikkje noko gale i det, dersom det er det ein ønsker for seg og sin familie. Kor mange barn ein ønsker seg er jo stort sett eit livsstilsval, og det å ha god økonomi og plass er vel berre ein av årsakene til å ønske seg få born.

Dette med økonomi ser jeg spiller en stor rolle hos en del i USA. Hos mennesker som jeg oppfatter som ny i middelklassen, som kanskje er den første generasjonen som har høyere utdannelse og greie jobber, der er det ofte at det stopper på ett barn. Fordi de tenker økonomi fremfor noe. Nå kan vi jo ikke sammenligne systemene der og her, siden det er lettere her med flere barn og trang økonomi, men det viser likevel en situasjon der man bør tenke økonomi fremfor barnet i seg selv, som Kie nevner over her.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Dette med økonomi ser jeg spiller en stor rolle hos en del i USA. Hos mennesker som jeg oppfatter som ny i middelklassen, som kanskje er den første generasjonen som har høyere utdannelse og greie jobber, der er det ofte at det stopper på ett barn. Fordi de tenker økonomi fremfor noe. Nå kan vi jo ikke sammenligne systemene der og her, siden det er lettere her med flere barn og trang økonomi, men det viser likevel en situasjon der man bør tenke økonomi fremfor barnet i seg selv, som Kie nevner over her.

Ja, eg er veldig glad for velferdssystemet her i Noreg. I USA er det ikkje sikkert eg hadde turt å få barn ein gong. Både på grunn av at eg har høgrisikosvangerskap, men også med tanke på kor ein står på bar bakke ved uforutsette skader og sjukdom.

Men den naive Alfaen trur at i Noreg har dei aller fleste råd/plass til å få dei borna dei ønsker seg, om ein er villige til å flytte litt vekk frå dei store byane. Eg har ikkje brukt dei heilt store summane på å få barn, så dette er absolutt eit val småbarnsforeldre gjer. Eg har ikkje brukt verken stelleveske (sjølv om eg var ute av huset 6-7 timar kvar dag under permisjonen) eller stellebord. Når eg tenker meg om så trur eg knapt eg hadde 50 % av det som står på standardlista over ting ein "treng" til eit nyfødt barn. Spedbarn søv like godt i strømpebukser og body som i pysj, lizzom. For meg er altså økonomi ikkje noko argument for ikkje å få fleire enn to born, men eg synest det er heilt ok å ha god plass og betre økonomi når eg først har tatt avgjersla om ikkje å få fleire enn to. (Dersom du ser skilnaden).

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men det er jo ikkje noko gale i det, dersom det er det ein ønsker for seg og sin familie. Kor mange barn ein ønsker seg er jo stort sett eit livsstilsval, og det å ha god økonomi og plass er vel berre ein av årsakene til å ønske seg få born.

Det å ha det trangt en periode kan jo like gjerne være i forbindelse med det første eller andre barnet. Jeg bare synes det er litt rart at det skal være hinderet dersom barneønsket er så sterkt. Ikke rart på en negativ måte, altså. Men litt som at det er veldig annerledes enn i min verden.

Det jeg stusser over er at noen trange år i en etableringsfase ikke lenger er en naturlig del av livet i manges øyne, men istedet har blitt en uting som må unngås og som man absolutt ikke må utsette et barn for. Jeg synes det er litt rart når 20-åringer nærmest går ut i verden med en forventning om at de skal ha samme standard som deres foreldre. Med en gang.

Men de generasjonene man sammenligner seg med begynte jo som regel ikke i den villaen de sitter i i dag.

[kie]

Åja. Jeg glemte det med utdanning.

Jeg har høyere utdanning. Den begynte jeg på da femtebarnet var 1 år gammel.

[Alfa]

Men for meg hadde det ikkje vore noko problem å leve sparsommeleg i ei periode dersom eg hadde eit sterkt ønske om mange barn. Ikkje i det heile tatt. Men når andre livsstils-årsaker gjer at eg ikkje vil/skal ha fleire enn to born (dersom eg er så heldig å få eitt til), så synest eg det er eit pluss å ha god plass og god økonomi. Kvifor ofre den luksusen for noko ein ikkje ønsker, liksom?

[Maverick]

Alt det Alfa sa.

...bortsett fra at jeg ikke skal ha flere.

[Luftslottet]

Måtte spørre mannen selv om jeg visste hva han ville svare. Her kommer selvsagt barneønsket først. Om ønsket er sterkt handler resten om prioriteringer, etter min mening. Vi er begge villige til å flytte, bytte jobber, bo trangt, ha dårlig råd osv. dersom det skulle være nødvendig. Innenfor rimelighetens grenser, selvsagt.

Ellers signerer jeg mye av det Kie sa. Fra vi møttes og bestemte oss for at vi ønsket oss barn, har vi krysset av på "to do"-lista, for å gjøre drømmen mulig. Vi kommer begge fra barnerike familier, der man ikke ser på barn som en luksusvare man skal ha råd og overskudd til, men som en del av livet. Det er alltid rom for de barna man ønsker seg eller som melder sin ankomst. Samtidig tror jeg faktisk ikke ønsket om flere barn ville melde seg for alvor dersom man overhodet ikke hadde overskudd til å ta seg av det.

Vi har begge høyere utdannelse, og statistisk sett burde jeg ikke få mitt første barn før om 10 år. Kollegene mine er sjokkerte.

[Jessica]

Nå er det helt uaktuelt for oss å få flere barn, men når vi bestemte oss for å få barn så var økonomi noe vi tenkte på. Særlig når vi skulle bestemme oss for å prøve å få tredje barnet. Vi bor trangt og det var noe vi måtte vurdere. Nå har vi utnyttet plassen vi har til fulle så det har gått greit. Godt vi ikke visste hvilke tøffe år vi skulle få fra minste var 3 år, men godt at vi fikk solstråla vår....

[Dali]

For meg teller det at vi klarer å ta oss av alle sammen, det vil si både ha økonomi til det og tid og overskudd til å oppdra alle sammen så riktig som mulig. Økonomien tilpasser man jo uansett, så det blir vel det med tid og overskudd som vil telle mest. Vi ønsker oss minst to barn, kanskje tre, etter det så må vi i så fall bygge om huset og gjøre noe med jobbsituasjonene våre. (Jeg har høyere utdannelse, og vi har begge full jobb.