Mat og skam (gammelt NM-innlegg)

Dette ble skrevet som et resultat av den tråden du sikter til, Skilpadda.

Kie skrev så fint om sine opplevelser som overvektig på McDonalds.

Dessverre er jeg ikke like tøff som Kie, jeg tør ikke stå fram med fast nick. Men jeg vil likevel fortelle litt om hvordan hverdagen er for en som er ganske mye overvektig.

Som overvektig (OK, feit, da) så har jeg blitt vant til å bli betraktet som annenrangs menneske. Man får f.eks ikke like god service i klesbutikker eller parfymerier. Man møtes med et vurderende blikk. De spør om du trenger hjelp, man svarer: ja, jeg skulle gjerne hatt en bukse.. "Til deg??" spør damen i butikken og gransker deg fra topp til tå. Og du vet der og da at butikken fører ikke så store størrelser.

Mange kjeder sier rett ut at de fører ikke store størrelser, fordi de ikke ønsker den typen kunder. Man blir vant med å handle på de butikkene som HAR store nok størrelser. Man blir vant med å ta det som passer, ikke det man liker.

Snakker du med noen på telefonen, så er de alltid hyggelige. Men når man møter opp, blir man gransket fra topp til tå. Og tonen endrer seg. Før så hyggelige mennesker er mer avvisende. Som om fedme var smittsomt.

På jobbens julebord går praten livlig. Og når maten er unnagjort og musikken settes på, så starter dansen. Jeg elsker å danse, og er ganske flink også. Men ingen spør om jeg vil danse. Jeg sitter der. Det tynnes i rekkene, man flytter seg litt for å ha noen å snakke med. Når alkoholen begynner å virke blir praten rundt bordet riktig så intim noen ganger, glemt er ektefeller og barn hjemme. Og sånn ca da er det jeg innser at nå må jeg hjem. For da sitter jeg der, med glasset mitt, prøver å snakke med de som sitter rundt, men utrolig nok er store meg blitt usynlig.

Jeg vet at jeg spiser for mye, for usunt, og trener for lite. Dessverre har jeg fysiske plager som stort sett utelukker svært mange typer trening. Så jeg kan sykle, eller svømme. Sistnevnte kan jeg ikke fordra. Jeg går ut i lunsjpausen for å kjøpe meg noe mat. Vi har ikke kantine, og det var tomt for brød hjemme. Starter fint med en Pepsi Max og en pære. Skal på bakeriet og kjøpe baguett. Men stopper også opp og plukker med meg litt smågodt i en pose. Ikke mye, men nok. Jeg vil aldri begripe hvorfor jeg gjør det, eller hvorfor jeg nå sitter og spiser smågodtet jeg kjøpte. Går på bakeriet, tenker på å kjøpe en salat, men steiler over prisen, og kjøper baguett med kylling. Kylling i stedet for karbonade, det var jo et brukbart valg.

På vei inn igjen vet jeg at jeg har noe "forbudt" i posen min. Inne på kontoret gjemmes smågodtet i skuffen. Frukten får derimot ligge fremme.

Jeg har hatt perioder med både lav og høy vekt. Og jeg har sett med egne øyne at jeg blir behandlet annerledes når jeg er overvektig, i forhold til når jeg er slank. Jeg er jo den samme personen! Når jeg er slank blir jeg spurt om å danse. Når jeg er slank smiler damen i parfymeriet og hjelper meg GJERNE med å finne en god foundation. Når jeg er feit leser jeg blikket hennes. Et blikk som sier at det skal mer til enn en god foundation for å gjøre noe med det der utseendet.

Kanskje er man også ekstra følsom, man tror at andre snakker om en selv om de ikke gjør det. Men den tråden som startet i forrige uke har gjort meg i allefall ENDA mer følsom. For nå VET jeg dessverre at mine bange anelser, mine mistanker om at folk studerer meg og bedømmer meg er jo riktige. Jeg er ikke bare paranoid.

På bussen ser jeg at folk unngår å sette seg ved siden av meg. De står heller. Jeg er ikke så diger at jeg bruker begge setene, det er ikke derfor.

Noen sier at hvis man slanker seg eller forbedrer utseendet så får man ofte bedre selvtillit og endrer personlighet. Vel, jeg er bare litt enig i det. For vel så mye endrer omgivelsene sin innstilling til en. Har du gått ned i vekt får du nikkende og smilende blikk, folk beundrer deg for viljestyrken din. Er du slank er du en å regne med, er du overvektig så er du usynlig.

Jeg skulle ønske at jeg veide 40 kg mindre enn jeg gjør i dag. Men det er ikke synd på meg, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal synes synd på meg. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger andre menneskers aksept på at jeg er OK som det mennesket jeg er. Jeg trenger ikke gode råd om å ta trappene i stedet for heisen, eller velge salat i stedet for brødskiver. Jeg trenger å bli sett. Bli sett som menneske. Men jeg er borte, inni en diger kropp, som stjeler all oppmerksomheten, så folk ikke ser hvem jeg er. Det er dessverre svært få som klarer å se forbi mitt store ytre.

Noen ganger føler jeg meg litt som en "neger". Alt er OK inntil folk får se meg. Bare ett blikk er nok, så vet de hva jeg er, og da bryr de seg ikke om å se lengre enn til mitt ytre.

Det er så frustrerende og fortvilende at det er vanskelig å sette ord på. Det opprører meg at så mange innrømmer at de faktisk syns feite folk er ekkelt. Det plager meg at jeg nå føler behov for å skjule hva jeg handler, enten det er på McDonalds eller på dagligvarebutikken. Det plager meg at jeg nå vurderer å handle på flere steder, sånn at ikke de ansatte eller andre kunder skal legge så mye merke til hva jeg handler. Den tråden som startet i forrige uke har for mitt vedkommende vekket fra dvalen alle disse tingene. De tingene jeg trodde jeg var kommet over. Jeg trodde jeg våget å spise i offentlighet igjen. Nå kjenner jeg at jeg tenker på det hele tiden.

Og likevel spiser jeg smågodt! "Må ha det, bare må ha det!" Kan ikke forklare det. Kan ikke la det være. Det føles som et nederlag å ha blitt så feit. Det føles trist å vite at andre mennesker ser meg som annenrangs. Og det føles tungt at jeg ikke har kontroll på hva jeg spiser.

Overvekt er ikke bare enkelt, nei!