Syns du media bør navngi "lommemannen"?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.

:venter på at bina skal utfylle:

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:

Opprinnelig lagt inn av HP

Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.

Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?